frkhalvorsen - Meg og mine ord.
Forside Add meg Om meg Kontakt

Tom for ord.

Da var historien min der ute. Det var vondt å skrive og vondt å dele, men responsen har bare vært positiv. Dere har gjort hele denne prosessen så mye enklere enn det jeg trodde den skulle bli. Dere har hjulpet meg å dele min historie, og bidratt til at jeg forhåpentligvis har gjort noen som har opplevd det samme litt mindre ensom.

Dette har vært en god terapi for meg. Jeg har virkelig fått kjent på støtte og omtanke. Jeg har virkelig fått sett at jeg ikke har noe å frykte, eller noe å skamme meg over. Og jeg kjenner jeg er ett steg nærmere å ta tilbake det han en gang tok fra meg. 

Tusen takk

  • Min historie.

    #JegBleVoldtatt

    Etter historien om de tre mennene som ble frikjent etter å ha voldtatt en 18 år gammel jente i Hemsedal har vi som har blitt utsatt for en voldtekt blitt oppfordret til å stå frem med vår historie. Div blogger har åpnet opp for å ta i mot våre historier, men dette er min historie og jeg ønsker å fortelle om den selv. Det er ikke lett. For det er så mye jeg er redd for. Redd for reaksjoner, redd for at han som gjorde dette mot meg skal lese det, redd for at jeg har glemt noe eller husker noe feil som da får de som har hørt min historie til å tvile om jeg snakker sant. Min største frykt er å ikke bli trodd. Noe jeg virkelig fikk oppleve. 
    Men fordelen med å stå frem å fortelle min historie er at kanskje noen av ryktene som oppsto i ettertid, forsvinner, for de har det ikke vært lett å leve med. Ett av ryktene var at jeg hadde sex, ble gravid, hadde ikke råd til å ha barn så jeg anmeldte vedkommende kun for å få penger. Men velger du å lese min historie så vil den knuse dette rykte ganske bra. 

    Det hele skjedde Mai 2008.

    Jeg var ute på byen med noen venner, og på ett utseted kom vi i kontakt med en fyr. Han var hyggelig og morsom. Vi tok noen øl sammen med vedkommende og når kvelden var over så gikk vi hver til vårt. Dagen etterpå ble det enda en bytur.  Av alle vi skulle treffe på den kvelden, så traff vi samme karen som kvelden før. Det ble inntatt mengder alkohol. Jeg mistet etterhvert følget mitt, og det resulterte i at jeg ikke visste hvordan jeg skulle komme meg hjem. Han jeg var med (altså han fra kvelden før) sa at jeg kunne få sove hos han på hotellrommet han hadde. Vi gikk bortover og jeg husker jeg sa til han at det ble ikke noe på han, jeg ville bare inn å sove. Det var ikke noe problem for han skulle bare følge meg opp, så skulle han gå ut igjen, for han var ikke klar for at kvelden skulle ende.

    Da vi kom opp på rommet gikk jeg for å legge meg. Jeg tok av buksen men resten ble på. Han gikk inn på badet. Da han var ferdig på badet kom han å la seg sammen med meg. Jeg spurte om ikke han skulle ut igjen, men han svarte at han var så full at det beste var at han la seg. Jeg skal ikke gå inn i detaljer, men så skjedde det jeg ønsket ikke skulle skje. Jeg ba han stoppe, jeg sa nei.  Jeg kom meg ut av sengen og inn på bade hvor jeg kastet opp. Jeg var på dette tidspunktet ganske full, så gjorde jeg det som sikker får folk til å tenke "vel, dette ba du virkelig om" jeg gikk tilbake å la meg. Jeg var så trøtt og sliten. Og det hele begynte på nytt, bare verre. Jeg prøvde da å slå i veggen i håp om å få kontakt med vedkommende i rommet vedsiden av. Jeg prøvde å dytte han vekk, jeg prøvde det jeg kunne for å stoppe han. 

    Etter en stund kom jeg meg igjen vekk. Jeg fikk tak i mobilen og jeg sprang inn på badet, låste døren og ringer 112. Jeg kom kjapt igjennom og personen i andre enden sier "Er det ett nødstilfelle?" Det eneste jeg klarte å si var: "Jeg ville ikke ha sex med han!" Mennesket i  andre enden sier "Men hva vil du jeg skal gjøre med dette?" Jeg følte at her var det ikke noe hjelp å hente, så jeg la bare på.

    Jeg åpnet døra på badet og kikket ut, og jeg kunne se at han var sovnet. Jeg tok på meg klærne og kom meg ut. Det første jeg gjør er å gå til dørvakten på Garage, en pub i underetasjen, men han kunne ikke hjelpe meg. Så sprang jeg over veien og inn i resepsjonen til et hotell der. Det var dessverre ikke noe hjelp å hente der heller. Så hadde jeg siste mulighet og det var å se om det var noe politi på Torgalmenningen, men jeg trengte ikke å gå lengre enn til den blå steinen, en steinskulptur midt i byen som er mye brukt som møtested. Jeg gikk bort til en politimann, men fikk ikke til å si så mye for jeg gråt. Han spør om jeg var lei meg, og da fikk jeg til å si "Jeg ville ikke ha sex med han!" Politimannen spør da: "Er du blitt voldtatt?" Jeg klarer bare å nikke med hodet. Jeg vet ikke helt hva som skjedde etter det, men plutselig var det 4-5 politibiler der og det krydde med politifolk. 

    Det kom en kvinnelig politibetjent og hun tok med meg i en politibil. Jeg måtte være med å vise veien til hotellet der han lå og sov. Jeg satt baki bilen, utenfor hotellet og så ned i gulvet da hun politidamen plutselig tok meg omtenkt som i hånden og klemte den. Jeg så opp og da fikk jeg se han komme gående ut,med hendene i håndhjern og ett teppe rundt seg. Han ble plasert inn i baksetet på en bil. 

    Jeg ble så videresendt til legevakten, der de prøvde å ringe mamma, men hun kunne ikke slippe fra, så hun skulle ringe min bror, som bodde i byen, for å få han til å komme bort til meg. Jeg ble undersøkt av leger, de tok klærne mine og jeg fikk tildelt noen klær de har liggende på legevakten. Da jeg spurte om hvordan det var forhold til å anmelde, fikk jeg beskjed om at det hadde politiet allerede gjort. Nå var det staten mot han. 

    Jeg fikk taxi-rekvisisjon og kom meg hjem. Jeg hadde ikke fått vært hjemme lenge før det tikket inn en sms fra politiet.  Jeg måtte ringe politistasjon. Jeg fikk da beskjed om at jeg måtte komme inn til avhør med en gang. Avhøret tok 4 timer. Jeg måtte gå da gå inn i alle detaljer, og følte jeg gjennoppleve natta en gang til. Noen uker senere fikk jeg en advokat, og der fikk jeg lese igjennom avhøret fra både meg og han. Atter en gjennopplevelse!

    Første rettsak var sep eller okt 2009, jeg husker ikke helt, men jeg var iallefall gravid på det tidspunktet. Det var en helt forferdelig opplevelse. Alle spørsmålene, alle detaljene og alle menneskene og ikke minst det å se han igjen. Jeg vant første rettsak. han ble dømt til 2 år ubetinget, og han ble også dømt til å betale 100 000 i erstatning. Ikke uventet valgte han  å anke. 

    I mars 2010 kom saken opp for lagmannsretten. Jeg ankom Bergen Tinghus og møter da advokaten. Han kan da fortelle meg at det kom til å være tilskuere tilstede under rettssaken. En 9. klasse som hadde rettslære, skulle få være med under en rettssak, men han kunne høre med dommeren om rettsaken kunne foregå under lukkede dører. Det gikk nesten. De ble plassert inn på bakrommet der det var høytalere, sånn at de kunne høre hva som ble sagt. 

    Først måtte jeg se på juryen for å se om det var noen der jeg kjente, og det var det ikke. Det statsadvokaten som som skulle spørre meg ut. Hun skulle ha det like detaljert som i første rettssak. Etterpå var det forsvarsadvokaten sin tur, men først så var det pause. 
    Jeg går ut av rettsalen og der står mamma. Vi går ut for å få oss litt luft. Ca 10 meter unna sto HAN og advokaten. Vi gjorde oss ferdig med vårt og skulle gå inn. Fremfor oss går DE. Da vi nærmet oss døren så åpnet forsvarsadvokaten for oss. Så der måtte jeg og mamma gå forbi HAM og advokaten hans. Jeg var ikke en gang en meter fra HAM. Jeg måtte så på toalettet. Da jeg var ferdig og kom ut, hvem andre enn HAN  er på vei inn på nabotoalettet. Det er en helt bisarr følelse. Jeg kan selvsagt ikke nekte noen å verken gå ut, eller å gå på do, men hadde nok ønsket jeg slapp denne type "nærkontakt" med vedkommende. 

    Forsvarsadvokaten hadde ikke behov for noen videre utdyping, så rettssaken var sånn sett over for min del. Jeg kunne forlate og fikk beskjed om at advokaten skulle ringe meg når de var klar til å avgi dommen.
    Etter ca 2 timer fikk jeg beskjed om å komme opp igjen. Inn i rettsalen for å så høre
     "Ikke skyldig" 
    fra juryen, samt at dommeren støtten den. De trodde altså ikke på meg! Enda en voldtektsforbryter skulle få gå fri. Forsvarsadvokaten kommer bort å tar meg i hånden og sier "Det var hyggelig å hilse på deg, bare synd det var under slike forhold." Jeg svarte ikke. Det var slett ikke gjensidig, og jeg hadde ingen interesse av å snakke med han. Jeg følte bare at hele verden var på vei til å rase sammen. Jeg snakker med min advokat og får beskjed om at det eneste jeg kan gjøre nå er å gå til privat søksmål, men det vil koste mye penger osv, men vi hadde enda igjen å få igjennom at han skulle betale oppreisning. Men også der slapp han unna. 

    Veien fra tinghuset og til bystasjonen var den lengste og mest ensomme turen jeg noen gang har hatt. Følelsen av å vite at jeg ikke ble trodd, at han hadde ødelagt en del av meg og bare skulle få gå fri som om ingenting hadde skjedd. For sånn var det ikke. 
    Alt hadde skjedd!  Han hadde voldtatt meg. Han hadde ødelagt en del av meg. En del av meg jeg aldri kan få tilbake. En del av meg som jeg inderlig savner. Ikke bare var jeg ett offer, men nå også en taper. offentlig opplest og vedtatt; en taper, merket for livet. Og han, i mine øyne, en kriminell jævel, ble kronet med seier. 




  • hits