frkhalvorsen - Meg og mine ord.
Forside Add meg Om meg Kontakt

Perfekt slutt på en lang dag

Når dagen har vært lang, er det deilig å koble av med noe hyggelig. Idag tenkte jeg å se Narnia. Er visst komt mer en en Narnia siden jeg så Narnia sist så blir vel litt Narnia fremover, men det klager vi ikke på. Tenkte å se Never ending story igjen snart og.

Så har du tips til filmer i den sjangeren som ikke er Hobbiten , Harry Potter eller Ringenes herre så setter jeg stor pris på det.

  • Personlighetstest

    Tok en personlighetstest. Den som mange andre og som mamma er enig i så er jeg kreativ. Det er noe jeg finner vanskelig. For jeg føler meg ikke kreativ. Ikke litt en gang. Og jeg føler det som ett press. For hvis alle sier jeg er det, så må jeg jo være det. Ikke kan jeg tegne, ikke kan jeg male, ikke er jeg god med ord.

    Ikke er jeg musikalsk, og ikke kan jeg synge. Er ikke teatralsk. Jeg prøvde en gang å lage øredobber og smykker. Vel, jeg sitter med en hel haug perler, men ingen smykker eller øredobber.

    Hvordan i alledager kan jeg være kreativ da? Jeg skjønner ikke hvor det kommer fra. Så presset for at jeg skal prestere kreativt er stort. Og det resulterer i at jeg failer. Gjentatte ganger.

    Jeg har prøvd å male. Går ikke. Jeg har prøvd å skrive dikt. Det går ikke. Har til og med prøvd å skrive bok. Vel, det gikk ikke det heller.

    Jeg blir så lei meg når det ikke går. Jeg blir aldri fornøyd. Jeg har så prestasjonsangst. Får høre det hver dag nesten. "men du er jo så kreativ" nei, jeg er ikke det.

    Det er ikke mangel på forsøk. Ingen kan si noe på det. Jeg har prøvd, og prøvd og prøvd.

  • Dritt

    Kvalm. Dårlige minner. Tristhet. Tomhet. Ensomhet.

    Jeg er så lei. Jeg har så lite lyst å være meg med den fortiden jeg har. Jeg har lyst å være meg, men ikke meg med den historien.

    Jeg er så sliten.

    Har så lyst på en dag med fred. En dag hvor alt bare er bra. Eller noe sånn. Jeg får vel det når jeg er frisk, men føles så lenge til

    Har ikke lyst.

    Er så tungt.

    Dritt.

  • Frisk må man bli og frisk vil jeg bli. Og jeg skal det.

    Da var jeg endelig hjemme igjen. ikke noe mer å ha angst for å jeg overlevde. Tenkt det da. Hadde jeg aldri trodd. Er det som er så bra med eksponering og bra med angsten. Du dør ikke. Heldigvis. Nå har jeg huset fult av unger og der er snart klart for søndagsmiddag hos min mor. Vi har vært på korpskonsert. Og jeg har spist kake. er ikke feil på en søndag det.

    Tenker mye på i morgen. Utredningen for psykose. Ikke føler jeg meg psykotisk og ikke tror de at jeg er psykotisk lengre. Men etter ett angstanfall jeg hadde for 6 uker siden ville de det. Ja, går fort i norsk helsevesen. Men de ønsket en utredning i forkant av innleggelse. På torsdag skjer det. Kl 10. "flytter" jeg inn på psykriatisk sykehus. Er rart. Jeg er plutselig den som blir innlagt. Hadde egentlig aldri trodd dette skulle skje meg. Men jeg trenger det jo. Det er jo derfor jeg drar dit. Jeg er jo syk. Og noen ganger trenger man ekstra hjelp for å bli frisk. Og det er det ingen skam i. Syk er syk. uansett om det er fysisk eller psykisk.

    Frisk må man bli og frisk vil jeg bli. Og jeg skal det.
     

  • Jeg ser ut som alle andre, men inni meg. Er jeg langt fra det.

    Det er så vanskelig å skulle være sosial når hver en muskel i kroppen og hjernen stritter i mot. Og da er det enda vanskeligere når du tvinges ut i det sosiale. Eksponering.

    Jeg prøver å smile, være hyggelig, være glad. Jobber. Bruker energien min til alt annet enn å være redd. Angsten. Det er så fælt. Jobber hardt for å ikke springe på do, gråte. Gjemme meg. Gå hjem.

    Men her er jeg. I'm facing my fears. Jeg burde være stolt av meg selv. Men jeg er alt annet enn det. Føler meg ikke flink. Det er jo dette jeg skal kunne klare å gjøre uten at det er noe spesielt. Det er jo dette som er normalt. Kunne gå på en konsert uten å være så redd at man nesten tisser på seg. Men sånn er det. Så redd er jeg. Selv om ingen kan se det. Jeg ser ut som alle andre, men inni meg. Er jeg langt fra det.

  • Blant all depresjonen så trenger vi jo å spise

    Jeg prøver å spise minst mulig kjøtt og melkeprodukter. Fordi jeg rett og slett føler meg bedre. Jeg spiser noen ganger kjøtt og litt annet, men hovedsakelig har jeg ett plantebasert kosthold. Jeg er ikke veganer eller kaller meg for det.

    Uansett. Idag hadde vi bananlapper til frokost/lunsj. Er litt vanskelig å gi en eksakt oppskrift siden det meste jeg lager er på slump.

    Men for å lage disse bananlappene trenger du to godt modene bananer, soyamelk og mel.

    Knarog rører banan godt. Sprer på med mel og soyamelk til du for en litt tjukk og fin røre. Så steker du de.

    Vi strødde sukker på de. Nam!

  • Det å skulle ønske å være innlagt på psykiatrisk når man har bursdag

    Ligger å ser på skam. Ble deprimert. Skulle så ønske jeg hørte til en liten jentegjeng. Som hang sammen og var med hverandre. Noen som alltid var der og stilla opp. Så så jeg på datoen. 23.04 bare en mnd igjen til bursdagen min. Jeg hater bursdagen min. Finnes ikke en dag i året hvor jeg er mer ensom enn da. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn.

    Jeg føler meg bare så alene. Teller bursdags hilsner. Får jeg mange får jeg lite? Hvem skriver, hvem skriver ikke. Gråter. Så begynner jeg å tenke på alle andre som har bursdag på face, det ene etter det andre bildet dukker opp, med store gratulasjoner og morsome bilder. Ingen gjør sånt for meg.

    Det er vondt å ha lite venner. Det er vondt å ha sosial angst som gjør at det er vanskelig å opprettholde vennskap. Det er vondt å være meg, hun folk ikke liker. Jeg er spesiell, men jeg er ikke ulikbar. Tror jeg. Jeg skulle så ønske jeg var godt likt.

    Jeg husker en bursdag jeg hadde. Jeg hadde kjæreste. Han valgte å bære vekke hele bursdagen min. Helt siden da har jeg hatet å ha bursdag. Hvert år så håper jeg det blir anderledes.

    I år fikk jeg heldigvis legetime dagen før. Det blir godt å treffe legen, snakke om de vonde følelsene. Jeg gruer meg. Jeg hater å hate bursdagen min. Det gjør så ufattelig vondt.

    Alle ønsker meg en fin dag, men jeg vet at dagen er fylt med ensomhet, tårer og depresjon. Og jeg kjenner på følelsen allerede nå.

    Skulle egentlig ønske jeg kunne vært innlagt på bursdagen min. Da er det gale. Nær du heller har lyst å være innlagt på psykiatrisk enn hjemme å ha bursdag.

  • Ny video ute. Bare kjeder meg.




    PCqvscWGXYk

    Dette er kun en jeg kjeder meg video. Jeg satser på å få til litt bedre videoer fremover. Men bare for å gi litt ekstra av meg til dere serverer jeg dere denne godbiten her. Er jeg ikke tanknemmelig? haha
     

  • "Det kjentes ut som jeg skulle dø. Noe inni meg ville ut"

    Jeg husker det som om det var i går. Mitt første panikkanfall. Jeg var 16 år. Det begynte som prikking i armene. Det snøret seg i brytstet. Hendene begynte å skjelve. Svetten begynte å renne. Pusten ble tyngre. Jeg skjønte ikke hva som skjedde. Jeg begynte å skjelve. Jeg ble så redd. Smerten i brystet var uutholdelig.

    Jeg var så alene. Jeg lå i sengen og ba min daværende kjæreste om å holde rundt meg. Men han avviste meg. Jeg fikk panikk. Det kjentes ut som jeg skulle dø. Noe inni meg ville ut.

    Det kjentes ut som det var en demon som gravde fra innsiden og skulle ut. Alt jeg ba om var å bli holdt rundt. Hjelpe meg til å holde demonen inni meg. Men jeg fikk det ikke. Jeg ble urolig. Klarte ikke å ligge stille. Gikk frem og tilbake. Jeg tryglet kjæresten min om å passe på meg, men han gikk bsre ut av rommet.

    "ikke vær så dramatisk"

    Pustet tyngre og tyngre. Det var så vondt. Prøvde å legge meg i senga og under dyna. Det var en av få ganger dyna og senga ikke var min venn. Ikke bare svikta kjæresten, men senga svikta. Jeg pustet så tungt at jeg trodde jeg skulle kveles.

    Jeg gråt. Krampegråt. Lå å ristet og var helt sikker på at min siste time var kommet. Det tok en stund før det gikk over. Når det endelig slapp taket var jeg så sliten. Jeg gikk å tok meg en dusj, for å vaske svettet og følelsen bort. Jeg gikk å la meg, og sov i 20 timer.

    Dette var mitt første møte med panikkangst. Men du må ikke tro jeg visste hva det var. Ikke før i senere tid. Og i senere tid har de komt som perler på en snor. På upassende tidspunkt. Fordømte panikkangst.

  • Jeg trenger DIN hjelp!

    Det blir jo veldig mye heavye innlegg på bloggen min. Det er jo for livet mitt preges mye av det. Hva annet ønsker dere at jeg skal blogge om? For å få litt positivitet inn i bloggen og? Noe dere lurere på? Fyr løs!

  • Depressive tanker og følelser.

    Depresjonen. Følelsen av å være langt nede. Tomhet og ensomhet mfølelden av å være forlatt. Jeg tar så lett til tårene nå om dagen og det skal så lite for å vippe meg av pinnen. Tristheten er uutholdelig.

    Jeg har lyst å bare krype oppi ett gang og gråte. Kjenne omsorg og kjærlighet. Varme og nærhet. Bli kost i håret kanskje.

    Eller bare legge meg under dyna gjemme meg fra omverden. Ingen kan se meg eller skade meg når jeg er under dyna det er liksom min safespot. Gråte. Håpe på at pusen hopper opp i sofaen å vil kose litt. Avlede meg selv litt med å kose.

    Jeg skulle egentlig ta oppvasken. Den står å skriker til meg. Men jeg orker ikke. Orker ikke en gang å se på tv. Skulle gjerne heng opp maskinen med klær og. Får dårlig samvittighet av å ikke orke. Får ta det i morgen.

    Nå vil jeg bare ligge her å høre på stillhete. Eller jeg vil vel egentlig ikke det, men jeg orker ikke annet lkke nå. Jeg har så lyst å fylle den med latter å glede. Ha noen å være med. Le med. Prate med.

    Småen sover og jeg bare sitter her. Det er lørdags kveld, og alt jeg har å gjøre er å ha dårlig samvittighet for jeg ikke orker å ta oppvasken. Den dumme oppvasken.

    Alt jeg liker å gjøre er blitt så kjedelig. Jeg klarer ikke å strikke, jeg orker ikke å å spille, og det å lese en bok kan jeg bare glemme.

    Tårene bare triller. De vil ikke stoppe. Uansett hva jeg gjør så gråter jeg. Krampegråter til tider, men mest er det bare stille gråt. Det gjør så vondt. Det er så trist og det er så ensomt.

  • Følelser som dukker opp på overflaten.

    Det er så rart, men samtidig godt og en hel dose vondt at alle disse følelsene kommer opp. Jeg gikk i en boble i 6 år. En først nå tar jeg tak i de. Og jeg bretter meg ut til hele Norge. Iallefall til den delen av Norge som leser.

    Jeg føler meg naken. Men jeg har valgt det selv, og jeg angrer ikke. For for meg er dette terapi. Tror dette vil hjelpe meg videre i terapien og at vi får tatt mere tak i det. At jeg har fått åpnet meg opp. Få følelsene og tankene opp og ut mens jeg hjelper meg selv og andre.

    Det er godt det. At min historie kan hjelpe andre.

    Jeg brenner for å hjelpe andre og det får jeg gjort med denne bloggen. Jeg håper jo på å kanskje komme enda lenge. Kunne godt tenkt meg å holde foredrag eller noe sånn. Kanskje jeg en dag får muligheten til det. Bloggen er iallefall en god start, og jeg sier meg mer enn gjerne fornøyd om det blir med det. Det blir vel til hva jeg jobber for selv.

  • Sekundene, minuttene etter en voldtekt.

    Hjertet hamrer og slår. Panikken stiger i kroppen og fryktet herjer. Jeg kikker ut døren. Han sover. Jeg stille som jeg kan samler klærne mine sammen. Kler på meg og springer ut. Kler på resten av klærne. Fortvilelsen slår meg nesten ut. Jeg kommer ut.

    Folk er feststemt og glad. Jeg er så ulykkelig som jeg aldri har vært før. Jeg er blitt voldtatt. Prøver å søke hjelp, er ikke noe de kan gjøre. Jeg er redd. Jeg er usikker. Jeg er kvalm. Hva skal jeg gjøre nå, hvor går jeg nå. Jeg er så alene. Jeg springer over veien. Enda ett forsøk på å prøve å få hjelp. Det går ikke. Jeg er igjen alene. Står der.

    Folk haster forbi mens de hoier og koser seg. Jeg derimot er nettopp blitt voldtatt. Jeg fryser. Jeg skjelver. Hva gjør jeg? Skal jeg bare dra hjem? Ble jeg egentlig voldtatt,? Ville noen tro meg? Jeg ville ikke ha sex med han. Jeg må finne noen å fortelle dette til. Jeg løper gjennom parken der ser jeg en politibil.

    Kan jeg fortelle han det? Vil han avvise meg? Vil han tro meg? For ble jeg egentlig voldtatt? Han slo meg jo ikke. Jeg har ingen synlige skader. Er det da en voldtekt? Jeg ville jo ikke ha sex med han. Jeg ville jo ikke det, men likevel hadde han sex med meg. Mot min vilje. Jeg løper bort til politiet.

    Jeg gråter, skjelver og er redd. "jeg ville ikke ha sex med han" sa jeg mellom hikstene. "ble du voldtatt" spørr han, ja, jeg ville ikke ha sex med han. Da ble du voldtatt sa han.

    Jeg var blitt voldtatt.

  • Og der knuste jeg kommentaren din!

    1.For det første: føler du at du har "gitt alt av deg selv" eller rettere sagt blitt "fratatt alt av deg selv" ved å ha sex med denne personen? Virkelig? Føler du deg ikke mer verdig enn det? Vit at din egenverd er helt uavhengig av hvor og med hvem du har sex med.

    Jeg føler meg verdig nok til å faktisk kunne ha rett til å velge hvem jeg selv vil ha sex med. Jo, han tok fra meg retten til å bestemme, og den sitter dypyt og det vil følge meg for alltid.

    2.For det andre, hvorfor i alle dager ble du med inn på rommet? Og i sengen? Ville du ha bekreftelse på at han ville "sove" med deg?

    Hvorfor? Hvorfor kan jeg ikke legge meg i seng med en av det motsatte kjønn uten at man skal ha sex? Går det ikke ant å sove sammen? Avtalen var uansett at han skulle ut på byen igjen, og jeg sa jeg ikke ville ha sex, for jeg var full.

    3.Du sa "nei", men lot han fortsatt ta på deg? Hva med å ikke bare si "nei.." men å si "NEI" både fysisk og psykisk?

    Jeg sa nei, jeg banka i veggen i håp om å få oppmerksomhet fra andre, han holdt meg fas. Er ikke det en voldtekt så vet ikke jeg

    4.Holdt han deg fast? Fikk du ikke til å rope? Hvis nei, så er det like mye din skyld. Men hva så? Dette var tydeligvis en gutt du kunne tenke deg å sove med, så hva er så galt med sex?

    Han holdt meg fast når jeg strittet i mot. Jeg var full og ville sove. Jeg ville ikke ha sex med vedkommende. Betyr ikke at han ikke var ok å kunne sove med. For å ha sex liker jeg å være tiltrukket av fyren på den måten. Det var jeg ikke. Jeg var ikke kåt.

    5.Ikke vær så hårsår. Jeg blir provosert. Stakkars gutter som får alt ansvar på seg bare fordi de er gutter. Ikke rart kvinner blir sett på som et svakt kjønn, når vi ikke greier å sette egne grenser og isteden kommer gråtende etterpå. Ikke ta alt så ille opp og get over it.

    Stakkars gutter? Må du ikke dra alle over med en kam. Er ikke alle gutter, vi snakker om de som voldtar. Er masse flotte gutter der ute som tar ett nei for ett nei. Svake kjønn? Vet du overhode hvilken styrke det krever av en kvinne å gi beskjed at noen har brukt kroppen til noe de ikke vil? Det å si «han hadde sex med med meg uten min tillatelse» krever så mye mot, og alle kvinner som har stått opp mot urett er så ufattelig sterk at du ikke en gang kan ane det. Vi er ikke svak for at vi er blitt voldtatt, vi er sterk som sier det høyt. Get over it.

  • "du har skylden i at du ble voldtatt"

    Jeg ble så inspirert av en sang "du er skyld i det sjøl" nå var dog sangen om rus, men det er den settingen jeg har fått kjenne mye på. På nært holdt. Mange mener jo helt klart at jeg hadde skyld i det sjøl. Men jeg har jo ikke det.

    Ja jeg kunne dropper å bli med på han rommet. Jeg kunne droppet å legge meg i samme seng som han. Jeg kunne dratt hjem.

    Men jeg sa nei. Og da har jeg avskrevet meg ansvaret. Jeg sa nei. Du kan mene så mye du vil at det var min feil, retten kan mene "det var min feil" men hvordan kan deg være min feil når jeg sa nei? Det er er fryktelig vonde ord å få høre.

    "Det er din feil". Det er ord som kan drive mennesker over kanten. Det har nesten drevet meg over kanten. Hvordan kan det være min feil når jeg sa nei?

    At jeg sliter psykisk er det jo ingen tvil om. Og mye kan nøstes tilbake til da. Da jeg opplevde noe, jeg skulle få "skylden" for. Ikke at jeg hadde gjort noe gale. Men at noen gjorde noe mot meg, som var min egen feil.

    Vær så snill og vokt dine ord. Ikke si det er min sin feil. Du aner ikke hvor vonde ord det er å få servert.

    Jeg ønsker at du tror på meg, at du sier "du kunne ikke noe for det" det er det jeg trenger. Det er det som er rett Jeg sa jo trossalt nei.

  • Sammen er vi sterkere


    jeg postet i en gruppe om en annen gruppe for voldtektsoffre og andre seksuelle overgrep. Og jeg hadde dessverre ikke i min villeste fantasi trodd det skulle bli en slik respons. Jeg VET det er mange offer der ute, og ikke minst mørketallene. Men likevel så så ble lille naive meg sjokkert. Jeg skjønner ikke at jeg lar meg sjokkere lengre. Er mange der ute som er utsatt og som ønsket støtte fra andre. Og det skulle bare mangle.

    Vi må være der for hverandre. Sammen er vi sterkere. Og det fikk meg bare til å brenne enda mere for å dele og å opplyse. Det kan virkelig ikke fortsette slik som dette. Dette er ikke ett tema som fremdeles må være tabubelagt, det må rett og slett snakkes ihjel og jeg tier ikke. Aldri.

    Det som gjør saken enda tristere er å høre om alle historiene der tiltalte har blitt frikjent. Den sitter jeg selv og kjenner personlig på. At en voldtektsforbryter skal få gå fritt. Klart til neste offer. Hvem vet, kanskje noen av oss har blitt voldtatt av samme fyr. Men jeg liker å tro at min anmeldelse bidrar til at om vedkommende gjør det samme igjen så vil det forsterkes at han allerede har vært anmeldt før. Og at han da blir tiltalt.

    Mitt råd er å anmeld, ikke gi deg. Aldri gi deg. Om han ikke blir tiltalt for uretten mot deg, så vil det hjelpe neste om han skulle gjøre det igjen. Så det vil aldri være bortkastet. Prøv å tenk sånn det prøve jeg prøver iallfall. Det er en liten trøst i en bunnløs sorg. Men jeg håper han har lært. At han ikke fortsetter. For alle jenter der ute sin skyld så håper jeg at det stoppet med meg. Det gjelder helt klart alle som har voldtatt.

  • "Må utnytte tiden jeg har inne så godt som overhode mulig"

    Nå er det ikke mange dagene før jeg legges inn på en planlagt innleggelse. Reise hjemme fra. Vekk fra min datter. Jeg reiser vekk fra mamma og stefar, lillebrødrene mine. Folk jeg ser hver dag og er så glad i.

    En del av meg gleder meg. Gleder meg til å ha helsepersonell 24/7 rundt meg. Kunne ga tak i de å prate. Få inn litt andre rutiner enn det jeg har hjemme. Møte andre som er innlagt. Se mennesker.

    Men én annen del gruer meg. Ikke så mye mulighet til å låse seg inne, ikke se de jeg er vant til å se. Det å måtte endre på hverdagen min. .Gjøre det jeg selv vil

    Jeg tenker jeg skal være der helga, selv om jeg kan reise hjem på perm. Men da vet jeg at jeg bare kommer til å låse meg inn i leiligheten og ikke se folk. Og det er jo ikke så bra det heller. Må utnytte tiden jeg har inne så godt som overhode mulig.

    Vet ikke om jeg får flere innleggelser. Jeg mener fast bestemt på at psykologen sa vi skulle prøve å klare oss uten flere innleggelser, og det er jo helt klart det beste, mens legen mente at hun må ha ment akutte, at det er de som er viktigst å unngå. Så klart er jeg enig i deg, men jeg mener hun mente begge deler. Jeg må nesten ta å spørre om det.

    Jeg skal utredes for en del ting. Det blir spennende. Jeg er ikke ute etter å få flest mulige diagnoser, men det er ett verktøy til å få riktig behandling, eventuelt medisinering. Og jeg trenger å finne ut hva som feiler meg. Få den rette hjelpen for å kunne bli frisk, iallfall friskere.

    Jeg er litt redd for å bli frisk. Ikke for at jeg syns det er så kult å være syk, men jeg husker ikke hvem friske Ida er. Hvem er den friske Ida? Vil jeg få flere venner, vil jeg miste venner, vil jeg forandre personlighet betraktelig, vil det merkes.

    Men jeg gleder meg jo til å bli mere positiv, og se meg selv og være snill med meg selv. Kanskje jeg kan se meg slik andre ser meg, iallefall nesten. Jeg håper det.

    #psykiskehelse #depresjon #innleggelse

  • 10 kjappe med Ida

    Hver fredag kommer det ti kjappe med Ida

    1.Hvilket dyr ville du vært om du fikke velge?

    Enten en hest for de er så store og flotte, eller en lat feit katt.

    2.Hva syns du om like funksjonen på Facebook?

    3.Den er vel helt grei den, bare litt mye styr om flest mulig likes, men skal ikke si noe da jeg liker å få likes.

    4.Hva er best av grandis og big one?

    Grandis helt klart.

    5.Hva er din favoritt matrett?

    Pappa eller mamma sin torsk. Eller raspeballer. Er så mye godt å lege mellom. Eller tamilsk/indisk mat. Helst vegansk da

    6.Har du drevet med idrett eller noen annen aktivitet?

    Har danset tro det eller ei. Tensing og korps.

    7.Favorittserie?

    Venner for livet. Eller modern family, eller Criminal minds. Er så mye bra der ute!

    8.Ser du på skam?

    Ja, så klart!

    9.Hvilken musikk hører du på?

    Alt mulig. Nå for tiden går det mest i Melissa horn.

    10. Favoritt farge?

    ROSA!

  • Måtte inn i dusjen for å gråte mine bitre tårer

    Dagen i dag har virkelig ikke vært min beste dag. Startet med lite søvn, så ett akutt anfall av kjærlighetssorg. Rart. Har ikke grått over vedkommende på noen mnd nå.

    Og så ble hårfargen som jeg skulle farge håret med ødelagt for jeg hadde en liten jente som var litt for ivrig. Og det var dråpen for meg dag. Jeg måtte inn i dusjen å gråte mine bitre tårer av en ødelagt hårfarge.

    Men er man deprimert er det ikke altid det skal så veldig mye til. Har opplevd å begynne å gråte over å ha mistet en sokk på gulvet, og vært fast bestemt på at nå, ja nå går verden under.

    Satser på en god natt med søvn, selv om jeg er ganske giret. Er ett tannhjul inni meg som surrer og går. Nekter å la meg slappe av, fyller den ellers sliten kroppen med så mye energi at det burde ikke vært mulig.

    Jeg skjønner ikke at jeg orker, men det bare skjer. Det klør i fingrene. Ligger å vrir meg helt til jeg enten begynner å  Vaske klær, eller rydder kjøkkenet selv om hodet mitt er på vei inn i en koma. Men satser på at natta blir bra. Selv jeg i tillegg til alt gleder meg til ny pc i morgen. Kommer ikke til å gå bra.

  • Har blitt så viktig...

    Neida, men jeg har laget en helt egen Instagram for bloggen. Følge meg gjerne Frkhalvorsen.blogg der vil jeg oppdatere når nye innlegg postes.

  • "du tok i fra meg kontrollen over min egen kropp"

    Til deg som voldtok meg
    Tenker du noen gang på meg? Meg som du ødelagte? Bærer du noen form for anger, eller lever du ett liv hvor det er jeg som er en store stygge ulven? Tenker du noen gang å at skulle gitt men en unnskyldning for det du tok i fra meg? Eller lever du helt normalt?

    Jeg ville ikke ha sex med deg, men det var ikke så viktig for deg, du ville bare ha ditt. Og det fikk du. På bekostning av meg. Har har hatt det helt forferdelig etter du det du gjorde. Jeg har mareritt, voknet gjennomvåt av svette for jeg har drømt om dine hender over alt på meg. Drømmer hvor jeg forteller at jeg hadde det vondt. Det du overså du glatt.

    Du ville ha det du ville og det tok du og ikke og bare tok du det du ville ha, men du tok fra meg kontrollen over min egen kropp. Jeg ville ikke og jeg sa det. Jeg protesterte, men du fortsatte. Du hørte ikke på meg. Tenker du noen gang på at du hadde sex med ei som ikke ville ha sex med DEG.

    Jeg håper du angrer om ikke for din del, så for min del. Du tok noe jeg aldri kan få igjen. Du tok en bit av meg som jeg hver dag må jobbe for å komme meg igjennom. Tenker du noen gang på det, for jeg tenker hver dag på deg og det du gjorde, og det vil følge meg for resten av livet. Et vondt minne jeg føler jeg aldri vil bli kvitt.

    Du gikk over en grense som jeg satt for meg selv. Hvorfor? For nytelsen sin del. Jeg kan ikke forstå at du fullførte etter jeg sa nei. Jeg kan ikke forstå at lysten din fortsatte etter at jeg sa nei. Jeg betydde ikke noe for deg. Jeg var bare en vente du ville komme i buksa på. På bekostning av  meg. Du er ikke bare en voldtektsforbryter du er en tyv. Du vil aldri skjønne hva du stjal, men jeg gjør jeg.

    Og jeg får det aldri tilbake. Det er ditt nå, det ligger på dine skuldre.  Du er en feig fyr. En ussel fyr. Retten kan si hva den vil men for meg vil du alltid være en voldtektsforbryter. Alltid.

  • "du er så pen, kan vi ta en selfie?"

    Var hos legen i dag. Godt å få snakket litt med han og. Ingen andre kjenner meg så godt som han, så fikk lettet litt på hjertet. Vi snakket litt om innleggelsen som skjer om ei uke, og om hvor jeg gruer meg til bursdagen min. Så fikk legetime dagen før, da han dessverre ikke var på jobb samme dag.

    Så var jeg inne å leverte en pc jeg kjøpte. Var forberedt på at det ikke skulle vare så lenge, men at den ikke kunne brukes var jeg ikke forberedt på. Til 2300 kr så forventet jeg iallefall at den kunne åpne nettleseren uten å bruke flere minutter. Uansett. Får ny og bedre og dyrere pc i morgen.

    Mens jeg sto og ventet på bussen skjedde det noe uventet. Ei jente på 12 kom bort å spurte om vi kunne ta en selfie sammen, for hun syns jeg var så pen. Vet ikke om det er en ny ting, men det gjorde iallefall dagen min!

  • Kroppen er vår og vi burde selv få bestemme

    Kjære leser, kjære deg

    Takk for at du leser og har bidratt til at historien min har komt ut til folk. Jeg setter umåtelig stor pris på alle mine lesere.

    En hjertelig stor takk rettes og til deg som har valgt å dele din historie med meg. At min åpenhet har bidratt til den tilliten. Det er ufattelig tungt å vite at vi er så mange som har vært utsatt for en meld tenkt eller annen form for overgrep.

    Det burde langt fra være sånn. Kroppen er vår og vi burde selv få bestemme hvem som skal få tilgang til den. Jeg forbanner alle overgripere, og ønsker de ikke noe godt.

    Men takk for tilliten og jeg håper jeg får fortsette å spre åpenhet ikke noe ikke som burde ties om, men snakkes i hjel. Det er en ukultur vi må ta tak i. Og få en slutt på.

    Takk <3

  • Jeg trenger din hjelp!

    Hva skal jeg blogge om? Er det noe annet dere ønsker jeg skal blogge om? Filmtips, serier, gaming, mat, sykdommen? Ønsker jo å være en litt allsidig blogg, men samtidig håper hovdemfokuset på psykisk helse da, men det tenker jeg kommer mere i små drypp. Så jeg trenger forsalg og nå har du muligheten til å farge bloggen min med tips! Er ikke det gøy?

    Jeg prøver å være en aktiv blogg, men noe nytt så ofte jeg klarer, uten å bli for mye. Jeg leser tips om hvordan jeg kan få en bedre blogg og der var ett av tipsene å lytte til leserene dine.

    Så da gjør jeg det. Hva vil du lese?

  • Den gode dinosaur

    Bare en liten glad sak så har vi kost oss ihjel nesten med den gode dinosaur idag. Har du ikke sett den? Det må du.

    Litt humor for oss voksne, samt humor for de små og mase humor for oss alle. Det var deilig å kunne dele en god latter med min gode datter. Så dette var familiehygge med stor suksess.

    Jeg kan nesten garantere deg at du kommer til å like den, spesielt visst du er glad i store øyner på små skapninger. Den skal garantert sees igjen.

  • Jeg har vært i retten for siste gang

    Det er året 2010. Siste rettsak. Jeg har vært i retten for siste gang. Går ut. Prøver å leve litt mens jeg venter på at dommen skal bli klar. Venter. Kjøper meg ett par nye sko, for det trenger jeg jo. Snakker litt med dama i skobutikken og sier "vi snakkes", nei vent det gjør vi jo mest sannsynlig ikke og vi begge ler.

    Går å setter meg på en kafé, venter. Kjøper meg en kaffe, og så en til. Så ringer tlf, det er advokat min og juryen har bestemt seg. Tråkket oppover mot tinghuset. Går inn. Ser tiltalte litt lengre forran meg. Vi går inn.

    Juryen "ikke skyldig" og så er det om dommeren er enig eller ikke. Og det er han. "ikke skyldig" verden raser. Forsvarsadvokat kommer bort til meg. Tar meg i hånden og sier "var hyggelig å hilse på deg, selv om omstendighetene kunne vært bedre" jeg svarer ikke.

    Advokaten kommer bort til meg og sier "vi kan enda få oppreisning" kunne ikke brydd meg mindre. Jeg går fra tinghuset og ut i frisk luft. Bergen er i livet, folk går og bryr seg om sitt. Jeg har nettopp tapt en rettsak. Jeg går. Og går. Folk føles så fjerne og jeg vet ikke hva jeg skal føle. Jeg har jo trossalt nettopp tapt en rettsak. Han ble fri. Det han gjorde mot meg var greit. Jeg tapte.

  • Sosial angst, men liker oppmerksomhet

    Jeg er glad i oppmerksomhet som jeg selv søker, men uønsket oppmerksomhet er jeg ikke glad som  å gå inn i ett rom og føle alle ser på meg, liker jeg ikke, jeg føler alle ser ned på meg og tenker "hvem faen er den stygge der"

    Det å gå igjennom senteret er vanskelig, da må jeg høre på musikk. Ser jeg opp så ser jeg hvor alle ser, peker, og ler av meg. Går jeg rart, ser jeg rar ut, er klærne mine stygge er tanker som surrer i hodet.

    Men én annen del av meg er fryktelig glad i oppmerksomhet, men det må være oppmerksom jeg selv søker, forteller en morsom historie eller bare ta del i en samtale, eller gjør noe utav meg meg skaper oppmerksomhet.

    Men én enkel kommentar kan få meg til å trekke meg unna, eller gjøre at jeg "gir" meg. For eksempel så så var jeg veldig aktiv på snapchat og så fikk jeg en kommentar om at nå var jeg veldig aktiv og da snudde alt seg. Angsten kom og jeg følte alle tenkte det samme, og at nå dummet meg bare ut og jeg bare plage alle.
     
    Det er vanskelig å ha det sånn. Og sånn tenker jeg jeg om bloggen og, er jeg for mye, for aktiv, er dere lei meg allerede?
    Jeg har høye dager og lave dager, dager hvor jeg er mer aktiv en andre. Har fått noen høye dager nå etter jeg startet å blogge, og jeg vil gjerne få sagt alt jeg har på hjerte med en gang. Jeg håper jeg klarer å holde liv i bloggen selv på lave dager, for jeg liker å blogge, jeg brenner for å nå ut til folk. Jeg liker å være aktiv i sosiale medier.

    Jeg liker dere, mine lesere og jeg håper dere liker meg og. Og er det noe dere ønsker jeg skal skrive om så er det bare til å legge igjen en kommentar, for jeg ønsker mer enn gjerne å skrive om noe dere ønsker å lese.

  • "elsker mat, hater å spise den"

    Jeg jobber med å finne ut av det selv, jeg så langt har jeg funnet ut at jeg er selvsentrert, samfunnsengasjert person og :

    Jeg har veldig mye fokus på meg, med et hint av samfunn. Jeg brenner for ærlighet og åpenhet. Jeg er for flyktninger og ett fritt palestina. Jeg er min verste fiende, men en super mor. Jeg elsker mat, men hater å spise det. Jeg et en optimistisk pessimist. Jeg er ubeslutsom. Jeg er en overachiever som ikke når mål. Jeg er svart hvitt.. Jeg er perfeksjonist, men lite perfekt. Jeg er vanskelig. Jeg er snill. Jeg er som dere kan se en snodig blanding av noe rart noe.

  • Når du er uvenn med natten

    Jeg hater natten, jeg elsker å sove, men om natta får jeg ikke sove. Da ligger jeg bare her og tenker. Det er mørkt ute og tankene er ganske så mørke de og. Jeg skulle så ønske jeg kunne få en natt uten depressive tanker. En full natts søvn. En natt uten angst.

    Jeg var en av de som likte natta før. Stillheten. Men nå er den ubehagelig. Det er så alt for stille. Og så alt for mørkt. Hva er meningen med dette? Hvorfor måtte nettopp jeg oppleve dette? Jeg skjønner ikke. Jeg syns det i vondt. Vondt å være trist og lei meg. Gråte. Jeg vil smile, le og være glad. Jeg elsker livet, men jeg hater denne siden av det.

    Jeg har så mange rare tanker og følelser når jeg er deprimert. En del av meg kan ikke forstå hvorfor nettopp jeg, men en annen del av meg finner det logisk for at jeg er så dum. Jeg kan gråte for jeg ikke forstår, men samtidig så kan jeg gråte for at jeg forstår. Det er rart. Det er forvirrende det er rett og slett

    deprimerende.

  • "5 minutter i sofaen med Ida"

    Tenkte kjøre en mini spørsmålsrunde. Har du noe du lurer på? Vær kreativ!
     

    edit: Det blir ikke før til etter helga da jeg får ny pc ila uken og venter heller til da.

  • Det er aldri offerets feil, selv om de ikke sa nei

    «Vil du ikke ha sex, si nei, dytt h*n vekk, vær tydelig. Det er IKKE flaut å si nei! Det handler om å respektere seg selv og egen kropp. Sorry to say, men sier du ikke nei, er det ikke voldtekt.» http://heltnakentliv.blogg.no/1492500903_voldtekt__ny_trend.html

    Kom over dette i dag. Nei, det er ikke så enkelt som å si «sier du ikke nei, har du ikke blitt voldtatt» For det er så mye mer. Og jeg finner det merkelig at noen kan si noe sånn som dette. Du velger å påpeke at er de for full så er det greit, men at det handler respektere seg selv såpass at man klarer å si tydelig nei.

    Hvem er det du tror du snakker til? Man kan bli voldtatt i alle aldre. Så om en jente på 9 år blir voldtatt er det ok for hun sa ikke nei? Jeg er ganske så sikker på at du heller ikke siktet til barn, men det er der poenget mitt kommer inn du kan ikke si noe sånt. For det skjer, selv om vedkommende ikke sier nei. En jente på 14 kan føle seg presset, en dame på 38 kan føle seg presset. Like mye voldtekt selv om de aldri sa nei.

    Grunnen til at det er så mange voldtekter ute å går er rett og slett kulturen som er i Norge. Man blir ikke straffet for handlingene sine. Det er fritt frem virker det som. Heldigvis er det blitt mere fokus på voldtekt og rettsystemet. jeg er en av de som ikke ble beskyttet av det jeg trodde skulle beskytte meg.. Du sier det er så mange som blir voldtatt, jeg skal love deg mørketallet er høyere. Og det er holdninger som du fremmer på bloggen di som gjør det. 

    Det er aldri offerets feil, selv om de ikke sa nei. 



     

  • Ut på tur-aldri sur.

    Prøvde å komme meg ut på tur i dag, gikk i ukjent terreng. Skogen rett bak oss for å få litt trim og terapi. Plutselig var jeg i ett nabolag jeg aldri hadde sett før. Og måte rope "unnskyld" etter en for å finne ut hvor jeg var. Viste seg at jeg var 50 meter unna huset vårt. Så da gikk jeg bare hjem. Neste gang prøver jeg en annen retning.

  • "Og han, i mine øyne, en kriminell jævel, ble kronet med seier."

    Jeg driver å jobber med en ett fortsettelses innlegg fra dette så derfor velger jeg å reposte dette nå, for å friske litt opp i historien.

    JegBleVoldtatt

    Etter historien om de tre mennene som ble frikjent etter å ha voldtatt en 18 år gammel jente i Hemsedal har vi som har blitt utsatt for en voldtekt blitt oppfordret til å stå frem med vår historie. Div blogger har åpnet opp for å ta i mot våre historier, men dette er min historie og jeg ønsker å fortelle om den selv. Det er ikke lett. For det er så mye jeg er redd for. Redd for reaksjoner, redd for at han som gjorde dette mot meg skal lese det, redd for at jeg har glemt noe eller husker noe feil som da får de som har hørt min historie til å tvile om jeg snakker sant. Min største frykt er å ikke bli trodd. Noe jeg virkelig fikk oppleve. 
    Men fordelen med å stå frem å fortelle min historie er at kanskje noen av ryktene som oppsto i ettertid, forsvinner, for de har det ikke vært lett å leve med. Ett av ryktene var at jeg hadde sex, ble gravid, hadde ikke råd til å ha barn så jeg anmeldte vedkommende kun for å få penger. Men velger du å lese min historie så vil den knuse dette rykte ganske bra. 

    Det hele skjedde Mai 2008.

    Jeg var ute på byen med noen venner, og på ett utseted kom vi i kontakt med en fyr. Han var hyggelig og morsom. Vi tok noen øl sammen med vedkommende og når kvelden var over så gikk vi hver til vårt. Dagen etterpå ble det enda en bytur.  Av alle vi skulle treffe på den kvelden, så traff vi samme karen som kvelden før. Det ble inntatt mengder alkohol. Jeg mistet etterhvert følget mitt, og det resulterte i at jeg ikke visste hvordan jeg skulle komme meg hjem. Han jeg var med (altså han fra kvelden før) sa at jeg kunne få sove hos han på hotellrommet han hadde. Vi gikk bortover og jeg husker jeg sa til han at det ble ikke noe på han, jeg ville bare inn å sove. Det var ikke noe problem for han skulle bare følge meg opp, så skulle han gå ut igjen, for han var ikke klar for at kvelden skulle ende.

    Da vi kom opp på rommet gikk jeg for å legge meg. Jeg tok av buksen men resten ble på. Han gikk inn på badet. Da han var ferdig på badet kom han å la seg sammen med meg. Jeg spurte om ikke han skulle ut igjen, men han svarte at han var så full at det beste var at han la seg. Jeg skal ikke gå inn i detaljer, men så skjedde det jeg ønsket ikke skulle skje. Jeg ba han stoppe, jeg sa nei.  Jeg kom meg ut av sengen og inn på bade hvor jeg kastet opp. Jeg var på dette tidspunktet ganske full, så gjorde jeg det som sikker får folk til å tenke "vel, dette ba du virkelig om" jeg gikk tilbake å la meg. Jeg var så trøtt og sliten. Og det hele begynte på nytt, bare verre. Jeg prøvde da å slå i veggen i håp om å få kontakt med vedkommende i rommet vedsiden av. Jeg prøvde å dytte han vekk, jeg prøvde det jeg kunne for å stoppe han. 

    Etter en stund kom jeg meg igjen vekk. Jeg fikk tak i mobilen og jeg sprang inn på badet, låste døren og ringer 112. Jeg kom kjapt igjennom og personen i andre enden sier "Er det ett nødstilfelle?" Det eneste jeg klarte å si var: "Jeg ville ikke ha sex med han!" Mennesket i  andre enden sier "Men hva vil du jeg skal gjøre med dette?" Jeg følte at her var det ikke noe hjelp å hente, så jeg la bare på.

    Jeg åpnet døra på badet og kikket ut, og jeg kunne se at han var sovnet. Jeg tok på meg klærne og kom meg ut. Det første jeg gjør er å gå til dørvakten på Garage, en pub i underetasjen, men han kunne ikke hjelpe meg. Så sprang jeg over veien og inn i resepsjonen til et hotell der. Det var dessverre ikke noe hjelp å hente der heller. Så hadde jeg siste mulighet og det var å se om det var noe politi på Torgalmenningen, men jeg trengte ikke å gå lengre enn til den blå steinen, en steinskulptur midt i byen som er mye brukt som møtested. Jeg gikk bort til en politimann, men fikk ikke til å si så mye for jeg gråt. Han spør om jeg var lei meg, og da fikk jeg til å si "Jeg ville ikke ha sex med han!" Politimannen spør da: "Er du blitt voldtatt?" Jeg klarer bare å nikke med hodet. Jeg vet ikke helt hva som skjedde etter det, men plutselig var det 4-5 politibiler der og det krydde med politifolk. 

    Det kom en kvinnelig politibetjent og hun tok med meg i en politibil. Jeg måtte være med å vise veien til hotellet der han lå og sov. Jeg satt baki bilen, utenfor hotellet og så ned i gulvet da hun politidamen plutselig tok meg omtenkt som i hånden og klemte den. Jeg så opp og da fikk jeg se han komme gående ut  med hendene i håndhjern og ett teppe rundt seg. Han ble plassert inn i baksetet på en bil. 

    Jeg ble så videresendt til legevakten, der de prøvde å ringe mamma, men hun kunne ikke slippe fra, så hun skulle ringe min bror, som bodde i byen, for å få han til å komme bort til meg. Jeg ble undersøkt av leger, de tok klærne mine og jeg fikk tildelt noen klær de har liggende på legevakten. Da jeg spurte om hvordan det var forhold til å anmelde, fikk jeg beskjed om at det hadde politiet allerede gjort. Nå var det staten mot han. 

    Jeg fikk taxi-rekvisisjon og kom meg hjem. Jeg hadde ikke fått vært hjemme lenge før det tikket inn en sms fra politiet.  Jeg måtte ringe politistasjon. Jeg fikk da beskjed om at jeg måtte komme inn til avhør med en gang. Avhøret tok 4 timer. Jeg måtte gå da gå inn i alle detaljer, og følte jeg gjennoppleve natta en gang til. Noen uker senere fikk jeg en advokat, og der fikk jeg lese igjennom avhøret fra både meg og han. Atter en gjennopplevelse!

    Første rettsak var sep eller okt 2009, jeg husker ikke helt, men jeg var i alle fall gravid på det tidspunktet. Det var en helt forferdelig opplevelse. Alle spørsmålene, alle detaljene og alle menneskene og ikke minst det å se han igjen. Jeg vant første rettsak. han ble dømt til 2 år ubetinget, og han ble også dømt til å betale 100 000 i erstatning. Ikke uventet valgte han  å anke. 

    I mars 2010 kom saken opp for lagmannsretten. Jeg ankom Bergen Tinghus og møter da advokaten. Han kan da fortelle meg at det kom til å være tilskuere tilstede under rettssaken. En 9. klasse som hadde rettslære, skulle få være med under en rettssak, men han kunne høre med dommeren om rettsaken kunne foregå under lukkede dører. Det gikk nesten. De ble plassert inn på bakrommet der det var høytaleren, sånn at de kunne høre hva som ble sagt. 

    Først måtte jeg se på juryen for å se om det var noen der jeg kjente, og det var det ikke. Det statsadvokaten som som skulle spørre meg ut. Hun skulle ha det like detaljert som i første rettssak. Etterpå var det forsvarsadvokaten sin tur, men først så var det pause. 
    Jeg går ut av rettsalen og der står mamma. Vi går ut for å få oss litt luft. Ca 10 meter unna sto HAN og advokaten. Vi gjorde oss ferdig med vårt og skulle gå inn. Fremfor oss går DE. Da vi nærmet oss døren så åpnet forsvarsadvokaten for oss. Så der måtte jeg og mamma gå forbi HAM og advokaten hans. Jeg var ikke en gang en meter fra HAM. Jeg måtte så på toalettet. Da jeg var ferdig og kom ut, hvem andre enn HAN  er på vei inn på nabotoalettet. Det er en helt bisarr følelse. Jeg kan selvsagt ikke nekte noen å verken gå ut, eller å gå på do, men hadde nok ønsket jeg slapp denne type "nærkontakt" med vedkommende. 

    Forsvarsadvokaten hadde ikke behov for noen videre utdyping, så rettssaken var sånn sett over for min del. Jeg kunne forlate og fikk beskjed om at advokaten skulle ringe meg når de var klar til å avgi dommen.
    Etter ca 2 timer fikk jeg beskjed om å komme opp igjen. Inn i rettsalen for å så høre
     "Ikke skyldig" 
    fra juryen, samt at dommeren støtten den. De trodde altså ikke på meg! Enda en voldtektsforbryter skulle få gå fri. Forsvarsadvokaten kommer bort å tar meg i hånden og sier "Det var hyggelig å hilse på deg, bare synd det var under slike forhold." Jeg svarte ikke. Det var slett ikke gjensidig, og jeg hadde ingen interesse av å snakke med han. Jeg følte bare at hele verden var på vei til å rase sammen. Jeg snakker med min advokat og får beskjed om at det eneste jeg kan gjøre nå er å gå til privat søksmål, men det vil koste mye penger osv, men vi hadde enda igjen å få igjennom at han skulle betale oppreisning. Men også der slapp han unna. 

    Veien fra tinghuset og til bystasjonen var den lengste og mest ensomme turen jeg noen gang har hatt. Følelsen av å vite at jeg ikke ble trodd, at han hadde ødelagt en del av meg og bare skulle få gå fri som om ingenting hadde skjedd. For sånn var det ikke. 
    Alt hadde skjedd!  Han hadde voldtatt meg. Han hadde ødelagt en del av meg. En del av meg jeg aldri kan få tilbake. En del av meg som jeg inderlig savner. Ikke bare var jeg ett offer, men nå også en taper. offentlig opplest og vedtatt; en taper, merket for livet. Og han, i mine øyne, en kriminell jævel, ble kronet med seier. 

    Ps. jeg merker at folk blir litt forvirret og missforstår. Jeg ble voldatt mai 2008 og ble garvid mai 2009 så det er ikke han som er far. Det tok to år fra jeg ble voldtatt til rettsakene var ferdig, derfor var jeg gravid under den ene rettsaken og nybakt mamma under den andre.

     

  • Min elskede katt

    Jeg tenkte jo jeg måtte ta å komme med ett innlegg om. Min aller beste venn nemlig katten min Taco, eller det er vel egentlig min datter sin, men mest min. Men det er en hemmelighet.

    Jeg er blitt så ufattelig glad i den lille ballen med glede og det går ikke en natt uten at jeg sover sammen med han. Har er litt sær så favoritt tingens hannes å gjøre er å slikke og bite meg på nesen. Men jeg har begynt å susse han på snuten hver gang han gjør det så jeg håper jo helt klart at det er noe han lærer seg at vi gjør.

    Han er en enorm støtte å ha når jeg er trist. Han bruker å kreve ekstra mye kos når jeg er trist og så pleier han å slikke vekk tårene mine. Ligge jeg på sofaen å sturer så ligger han og på sofaen å sturer. Han følger med meg uansett hvor jeg går om deg så er ut døren eller på do, han står uten for dusjen og venter på at jeg skal bli ferdig. Han gjemmer seg under sofaen og venter på at jeg skal få forbi sånn at han kan sprette frem og angripe meg.

    Det er virkelig en katt med mye personlighet og jeg vet rett og slett ikke hva jeg skulle gjort uten han

  • Hva forventes dere av meg som blogger?

    For å opprettholde leserene mine vil jeg helt klart tilpasse meg dere og hva dere ønsker. Så hva ønsker du? Hvor mange innlegg osv. Hva skal jeg ikke blogge om, og hva er for mye blogging?

    Jeg tenker og mye på dette med å begynne å vlogge. Hvor mye og hvor ofte vlogger man? De jeg følger kommer jo led en video en gang i uka, men de har jo litt annet en type hverdagsvlogg. Dette å blogge og vlogge er helt nytt for meg, så jeg kan ikke så mye og hører mer enn gjerne på dere.

  • YouTube

    Har laget meg en YouTube kanal en del av videoene blir jo postet på bloggen, men ikke alt.

    Subscribe gjerne!

  • Skatten kom hjem.

    Da var endelig skatten min hjemme.

    Ingenting kan beskrives følelsen over hvor godt hun det var å få  henne hjem, men selvfølgelig skal de negative tanker komme på at jeg ikke har gjort noe produktiv i ferien.

    Bare sittet her. Hadde jo besøk fra torsdag til fredag, Men det var jo alt. Sløst vekk en hel uke på ikke noe.

    Åh, hvorfor kan jeg ikke bare få lov til å være 100% glad eller iallfall uten negative tanker så snart jeg er glad.

  • Vlogg om Kriseplan og Kriseboks


     

  • Målet med bloggen

    Hva er poenget med bloggen.

    Mitt ønske og mål med bloggen er rett og slett å være åpen og ærlig om det å være en psykisk syk mor. Jeg har blitt møtt med en del skepsis for er jeg egentlig egnet som mor når jeg er syk, og det er jeg virkelig selv om jeg noen gang har kjent litt på følelsen av at hun fortjener bedre, men det må man ikke en gang være syk for å føle. Det er nok en kjekt følelse for alle foreldre.

    Jeg ønsker å skape en mer åpenhet rundt psykisk sykdom. Bruke sykdommen min til nettopp det. Så er den ikke helt bortkastet. Skal jeg først være syk så kan jeg bruke den til noe

    Jeg brenner virkelig for det å fjernet tabu og det å gå psykisk helse inn i skolen. Så en dag håper jeg at jeg skal få bidra til det, men i mellomtiden så bruker jeg bloggen min som kanalen ut.

    Bloggen min vil helt klart ikke bare bestå av av, selv om det vil dominere. Jeg har mange tanker og følelser for andre ting jeg gjerne vil fortelle om, så da havner det her. Jeg håper på flest mulig lesere, ikke for å bli stor, men jeg vil nå ur til flest mulig. Jeg har allerede klart å opparbeide meg en del lesere, og jeg tar i mot tilbakemeldinger med stor takk. Både ris og ros. Jeg håpe og å minst oppdaterer bloggen tre ganger for dagen.

    Jeg setter umåtelig pris på alle leserene jegvhsr og håper iallefall å hjelpe noen. Jeg håper når jeg får meg en bekreftelse data at det blir en del vlogging og.

    Tusen takk for at du leser bloggen og tusen takk for at du deler så jeg når ut til det norske folk. Jeg ønsker å være her nettopp for deg.

  • Rar dag, og teit kveld og spørsmålsrunde

    Idag var vært en rar dag våknet kjempe tidlig pga mareritt og har vært våken siden. Jeg har hatt en skikkelig produktiv dag da, men hele meg har føltes som en maskin. Uansett hvor mye jeg prøvde å slappe var kroppen energisk og jeg ble rastløs og ville bare gjøre noe hele tiden. Uten å egentlig ha energien? Som sagt en rar dag.

    I morgen kommer min datter hjem og jeg gleder meg noe så sinnsykt. Over ei uke siden jeg så henne sist.

    Ellers har stemmene/tankene vært noen skikkelige idioter etter jeg postet "elsk deg selv" innlegget. Så snart jeg prøver å være positiv om meg selv så kommer de og skal ødelegge alt. Jobber alt jeg kan for å ikke slette innlegget. For "de" vil jeg skal gjøre det, for det er jo bare till Jeg er da ikke verdt å elske.

    Sukk.

    Jeg tenkte forresten å ta å lage en ny spørsmålsrunde nå når jeg har fått litt flere lesere. Så det er bare til å stille spørsmål, så kommer det en video i løpet av uken.

    Ha en riktig god natt!

  • Elsk deg selv er du grei.

    Brev til meg selv.

    Jeg skulle ønske du kunne se hvor flott du er. Hvor folk beundrer deg for den du er er og det du gjør. Og hvor vakker du er. Hvor morsom du er og hvor snill du er. Du har mye godt i deg. Du er full i ressurser og du har mye å bidra med. Åpne deg opp vær den du er er og du skal se ting blir bedre.

    Du har skapt en perfekt liten datter. Ei jente som forguder deg og alt du gjør. Som har deg til forbilde  og som elsker deg over alt på jord selv med alle "feilene" hun ser på deg som en helt. En som kan
    alt og som vet alt. Du gir det du kan og noe mere forventer hun ikke.

    Du er noens datter. Du har foreldre som elsker deg og er stolt over at nettopp du ble datteren de fikk. Se ser på deg med stolte øyner og beundrer alt du klarer å gjennomføre og de vil alltid være uansett.

    Du har venner som ikke ville hatt noen andre enn nettopp deg. Du er en god venn, en god støttespiller og en god lytter. De ler av vitsene dine og de tar i mot seg de gode rådene du kommer med, og de kommer til deg for støtte når de møter motgang og de stoler på deg.

    Verden trenger deg og det du kan bidra med. Du er en del av samfunnet. Samfunnet tregere deg for gå rundt. Du er et arbebeidsjern som står på for å få jobben gjort. Du hjelper og bidrar aldri glem det.

    Når du er trist og lei og møter motgang så husk at du er rust til å ta kampen. Du kan ikke alltid vinne, og noen ganger trenger du litt hjelp. Du er ikke ubrukelig selv om. Du er bare ett menneske. Og det er menneskelig å feile.

    Så neste gang du er nede husk at noen trenger deg og kunne ikke levd uten deg.

  • Innvandring

    Etter innlegget jeg hadde om min stefar fikk jeg spørsmål hva jeg mener om innvandring. Jeg føler jo jeg var ganske klar på det temaet men kan godt utdype. Jeg vil med det første si at jeg er i mot at vi huser de som komme og ikke oppfører seg. Men man kan kan ikke ikke vite og jeg tenker at alle fortjener en sjanse.

    Jeg er og i mot at folk skal sendes hjem så snart det er mulig. Har de fått ett liv her i Norge så syns jeg at de skal få blir, noen annet er umenneskelig. jeg ser ser ikke ett problem med at vi får et multikulturelt samfunn. Innvandrerne har mye positivt å komme med når det kommer til tradisjoner, skikk og bruk. Men jeg mener så såklart at vi holder på våre norske lover for at vi beholder norske lover levesett, og fremdeles er Norge, med en liten dæsj internasjonalitet for vi må respektere at de lever litt anderledes enn oss.

    De muslimene jeg kjenner er åpen for hvordan vi har det, selv om de ønsker å leve litt sånn som de er oppvokst. Vedkommende kunne og fortelle at der han kom fra gikk barn på skole i blandet klasse frem til ungdomskolen og derfra ble se splittet på kjønn. Dette syns han bra at vi ikke gjorde i Norge for gikk man i blandet klasse e hele veien og når den seksuelle alderen kom så lærer man respekt for det motsatte kjønn. Han var i mor tvangsekteskap og steining blant annet, og han ønsket å flytte til Norge for han ville at barna skulle vokse opp i vår samfunn. Han savnet hjemlandet sitt, men ønsker ikke å flytte for han trives så godt her og de har fått seg et liv i Norge.

    Jeg har og vært en del rundt ett mottak med familier, der barn kunne løpe fritt og leke, springe fra den som hadde sisten og ikke fra bomber. Konene skravlet høyt og lo hjertelig, mens de "pisket" mannen avgårde på butikken. Der snakker vi høy "girlpower" og de  var ikke mye preget av at menn dominerte. Jeg syns selvsagt ikke noe om at det skal deles i kjønn, men etter alt man leser om at kvinner blir diskriminerit av menn, så var det stikk motsatt og kvinnen var sjefen i huset mannen turte ikke å gjøre gjorde som han ble fortalt og det var litt morsomt se på på.

    Jeg ønske flyktningene mer enn hjertelig velkommen. Med forbehold at de kan oppføre seg. Men nå er jeg og for å sende slemme norske menn/kvinner vekk. Vi trenger ærlig talt ikke ikke  er og for å sende tilbake de som  kommer til Norge uten en real grunn til å komme hit folk som ikke flykter fra krig og sult. Vi skal hjelpe de som er i nød.

    Vi lever alle sammen på en jordklode, og selv om vi lever med grenser så syns jeg at det er vår plink å hjelpe de i nød. Hvorfor? For de fortjener det. Vi trakk vinnerloddet når vi ble født her, og jeg deler mer enn gjerne premien min. Om om du fortjener en del av den.

    Vær åpen og mottakelig fram for redd så tror jeg at mye vil løse seg. Men stå opp mot urett , uansett hvem det er som gjør feil.

    Så sånn er det med den saken.

  • Ekte kjærlighet

    Ligger å ser på Titanic perfekt eksempel på ekte filmkjærlighet. Men den får meg likevel til å tenke at en sånn kjærlighet er en kjærlighet jeg ønsker å oppleve.

    Jeg mistet i fjor min store kjærlighet og for å være helt ærlig så tror jeg ikke at jeg er helt over det. Jeg trodde jeg hadde funnet han jeg skulle være med for resten av tiden min her på jord. Jeg bearbeidet meg selv den dag i dag for at det gikk som det gikk. Jeg ødelagte alt sammen. Noe mere innpå det vil jeg ikke gå, for det gjelder ikke bare meg.

    Jeg tror en del av meg enda håper det skal fikse seg, men en annen del av meg vet at det er over. Jeg savner han enda, men jeg liker å tro at det vil avta med tiden. Han er liksom "the one that got away" og har vel alle en sånn en.

    Jeg er nå ett sted i livet hvor kjærlighet er det siste jeg burde tenke på og jeg tenker at sånn skal det fortsette til jeg er frisk.

    Men jeg kjenner godt på ensomheten og savnet etter å ha en. En som tar seg av meg når jeg ikke klarer det selv. En som kan passe på meg, gi meg trygghet og kjærlighet. En som er der.

    Men det holder ikke for å holde ett forhold gående. Jeg trenger å ta vare på han og. Og det har jeg helt ærlig ikke energi til. Jeg trenger her å bruke all energi på meg selv og ikke minst lin datter.

    Men én dag er jeg åpen for kjærligheten og  da håper jeg at den kommer. At det dukker opp en mann som gjør meg lykkelig. Og det gleder jeg meg til. Men enn så lenger dette mitt alt og det er hun som skal få all min oppmerksomhet.

  • Kroppen min og kroppspress

    Dagens samfunn er det mye fokus på kropp og kroppspress. Jeg er helt ærlig en av de som føler meg presset. Hoder ikke bare for meg å ha en kropp og så vips har jeg sommerkroppen. Jeg streber etter det perfekte, men får ikke en gang til å jobbe for å få det. Og det tærer mye på meg.

    Når har jeg veldig sosial angst så er  trening på treningssenter veldig vanskelig for meg, det blir mere stress en glede. Så jeg håper på å få kjøpt meg litt utstyr som jeg bruke hjemme. Samt en matte så jeg jeg kan gjøre yoga lært fra YouTube.

    Den sosialangsten ødelegger så mye. Jeg håper jeg blir frisk sånn at jeg faktisk kan komme meg ut å være fysisk aktiv mere enn å bare få på fjellet. Selv om det er god trim det og.

    Ønsker å bli frisk nok til klare å komme meg i gang med vektløfting. Prøvde jo meg en gang på det, og medte meg inn i en klubb, men så gjorde jeg en feil på trening som jeg var overbevist om at alle så, og etter det turte jeg ikke å komme tilbake.

    Har opplevd å måtte gå fra trening på treningsstudio for jeg har følt at kroppen så rar ut under en øvelse, og jeg får for meg at folk lo av meg pga det. Skulle så ønske jeg hadde råd til PT, for det tror jeg at jeg hadde hatt godt nytte av, men det er dessverre for dyrt for meg.

    Jeg ønske meg så inderlig en kropp jeg er  fornøyd med, og det er trist at jeg er så hard mot meg selv, jeg er min verste fiende. Ikke min beste venn, som jeg virkelig burde være.

  • Trang gang med barberblad.

    Våknet av mareritt. Ligger å skjelver og prøver å distrahere meg meg med å å skrive ett innlegg om dette her.

    Drømte at jeg ble hentet av en mann som kom  og tok meg i hånden og dro meg meg gjennom forskjellige tortur rom. Første rommet måtte jeg bade naken i sprøytespisser, andre så måtte jeg gå igjennom en smal gang full i barberblad, så måte jeg gå over masse glassbrått og så måtte jeg rulle over ett gulv med feller.

    Så nå ligger jeg her å skjelver og har vondt over alt i kroppen min og er gjennomvåt av svette og tårnene renner.

    Dritt mareritt.

  • Nerden Ida.

    I denne «bli kjent» fasen vi nå er i så tenkte jeg at jeg kunne fortelle litt om mine store lidenskaper. Gaming. Jeg er nok ikke en sånn hardbarket nerd som kan alt om harry potter og gamer 10+ timer i uka. Ikke at jeg har noe i mot de som gjør det altså, det er bare ikke meg. Men jeg liker å sette med ned å flytte inn i en tulleverden hvor jeg har både en karakter og en haug med online-venner.

    Jeg spiller for det meste Destiny og har opparbeidet meg ganske mange nye bekjentskaper, en av di ble sammen med ei venninne av meg, pga meg og Destiny. Og det er jo ikke dårlig. Jeg trives godt med å sitte å skravle med hyggelige mennesker. Så langt i samlingen min Æ  konsoller har jeg Playstation 1-4 jeg hsr xbox, 360 og One. Har Super Nintendo, Nintendo 64 og Wii. Mangler Wiii U og Switch.

    Ellers liker jeg å lese, noe jeg dessverre får gort lite av da jeg for tiden er litt for distre og detter så lett bort, om jeg ikke leser harry potter da, da er det umuig å dette ut. Harry Potter blir jeg aldri lei.

    Går mye tid til å se serier. Jeg ser på Friends, Family Guy og Modern family Ser mye av det samme da det er sp stress å bli kjent med nye karakterer. Da sitter jeg heller å ler av det samme gamle. Blir aldri lei. Men jeg ser på litt mer en bare de men de ligger på topp 3.

  • Sjokolafondanten-brun på utsiden, myk inni

    Det er jo så mye snakk om innvandring disse dagene. Folk er for og noen er i mot. Jeg vil med dette ikke starte en debatt. Men dette ett lite lys i fordelen med «åpen» grense. For hadde den ikke vært åpen i 1989 så hadde aldri min fantastiske stefar og far til mine elskede brødre og mammas store kjærlighet komt til Norge. Året i 1989 flyktet Praba i fra borgerkrigen i Sri Lanke og hit til trygge lille Norge . han kom først til Oslo hvor han ble i noen mnd før han ble sendt til Lofoten. Og der blomstret det opp en kjærlighet uten like den var så kraftig at den fikk mamma til å kaste opp. Ekte kjærlighet altså. Jeg var på den tiden 1 år gammel. Så han har vært min «far» eller stefar, eller bonuspappa kall det hva du vil i 28 år. Han har bidratt til at familien økte fra en familie på tre til en familie på seks.

    Han har svettet og slitt for å bidra til samfunnet. Han er utdannet sykepleier og er godt likt på jobben. Han har gitt meg to brødre jeg ikke kunne vært for uten og han er en helt fantastisk bestefar for min datter. Jeg vet det ikke er disse innvandrerene som min stefar er en av det snakkes om, men hvordan kan man vite uten å prøve? Vi var heldig som trakk vinnerloddet med vår familie økning, og han er garanter ikke det eneste vinnerloddet der ute. Det er helt greit å være skeptisk, men ikke gjør deg selv til idiot ved å legge alle under samme kam. Gå ut, møt din nye nabo med et smil og du vil garantert få ett bekjentskap du ikke ville ha vært for uten. Hadde vi ikke tatt i mot flykninger så ville ikke jeg ha hatt den familien jeg har nå, og den ville jeg ikke vært foruten.

  • Ida og mat


    Jeg er for evig på slankeren virker det som. Jeg hadde en stor fremgang i fjor gikk ned 20 kg. Vel siden den gangen har verken min gått som en jojo. Jeg har nå begynt på noen medisiner som gir økt apetitt så jeg må passe på hva jeg spiser. Som om det var en ekstra bekymring jeg trengte.

    Jeg har nå valgt å gå over til ett plantebasert kosthold. Jeg kaller meg ikke veganer. Jeg er bare Ida som spiser plantebasert. Det hjelper meg å ha restriksjoner på ha jeg kan spise så nå kan jeg egentlig bare spise så mye jeg vil, for jeg har ett sundt kosthold. Jeg var veganer for ett år siden ca og da merket jeg at den psykiske helsen var mye bedre, men siden jeg gjør dette med for helse og miljø velger jeg nå å ikke kalle meg veganer for man skal ikke se bort i fra at jeg spiser kjøtt en gang, eller tar meg en melkesjokolade. Og jeg tenker at de dyrene jeg måtte skåne er bare en bonus.

    Men over til slankingen. Nå har jeg går fra 90 til 86,6 kg på noen dager. Det er helt klart mest vann. Men vann er vekt og vekt er borte så sier meg fornøyd med den progresjonen.

    Kosthold for meg er vanskelig for jeg er ikke så glad i å føle meg mett, og jeg har ironisk nok sjokolade som safefood, for det gir meg noe samt ingen metthetsfølelse. Så jeg er hun jenten med det rare kostholdet, Sjokolade fremfor mat. Så det at jeg går på disse medisinene som gir økt appetitt er en stor belastning og bekymring for meg. Så jeg håper på å få byttet til en medisin som ikke gir dette som bivirkning, men gir meg det jeg jeg trenger av hjelp. Jeg håper jo en dag å være medisinfri da, men akkurat nå har jeg behov for det. Så da må jeg bare bite i det sure eple og ta ting som de kommer.

  • Møte med barnevernet

    Idag vil jeg skryte av barnevernet. Man leser jo bare om skrekkhistorier, men jeg ønsker å dele mitt møte med. Barnevernet og det er utelukkende positivt.

    Jeg var innlagt da jeg hadde første møte. Jeg gruet meg jo helt klart veldig, og jeg fikk forlenget innleggelsen nettopp pga det. Sånn at jeg skulle ha trygghet rundt meg i tilfelle ting ikke skulle gå min vei.

    Men det var absolutt ikke tilfelle. Jeg ble møtt av ei hyggelig dame. Jeg ble møtt med forståelse og respekt. Første møte kom og gikk og jeg klarte å senke skuldrene.

    Etter jeg kom ut ble jeg innkalt på ett møte der vi skulle snakke om meg. Hun hadde en helt liste over spørsmål. For å dekke meg i fra jeg var liten og utover til hvor jeg er nå. Noe jeg ser på som positivt. For da følte jeg at jeg ble sett og hvordan jeg har hatt det hadde noe å si.

    Vi hadde hjemmebesøk hvor min datter satt i sikkert en time og viste henne minecraft på xbone. Min datter likte henne veldig godt og hun fikk en klem da hun gikk. Og har i ettertid spurt flere ganger om ikke hun pene damen skulle komme tilbake.

    Jeg vil med dette innlegget skryte av barnevernet og si at de har gjort en helt fantastisk jobb i saken min og jeg kommer til å savne kontakten med saksbehandler.

  • Takk, bare TAKK!

    Alt har jeg har å si er wow for en respons og tilbakemeldinger. Jeg var litt redd for å bli dømt opp og ned for ærligheten min, men så langt har den bare vært positiv og støttende. Dere er så snill med meg og jeg har lyst å gi hver av en av dere en god klem. Takk for at jeg får være meg på bloggen og at jeg får dele livet litt sammen med dere.

    Jeg har fått meldinger om at jeg ha  hjulpet og vært en veiviser og det varmer hjertet mitt. For det var jo helt klart ett av målet mitt. Vise vei og ta dere andre med på reisen til mere forståelse.

    Igjen. Tusen takk!

  • Atter ett tankekjør

    Hvorfor  skal tankene komme så intenst på når det blir kveld. Er som at de negative tankene vet at at nå er klokken natt, så da begynner vi å plage Ida.
    - du er slem
    - du er mindre pen
    - du er ett dårlig menneske
    - du har ingen venner
    - du er mislykket

    Hadde vært så mye bedre om de sa type
    - du er snill
    - du er smart
    - du er hyggelig og morsom
    - du er pen
    - en god venn

    Da hadde hverdagen min vært så mye bedre for det hadde helt klart vært hyggeligere tanker.

  • Ærligere blir det vel ikke.

    Jeg skulle ønske jeg var frisk. Skulle ønske  jeg kunne virkelig kjenne på det å være lykkelig. Det å kjenne glede. For småting. Ikke bekymre meg for alt. Analysere hvert ord. Alltid ha muren oppe. Å kunne Stole på mennesker. Ikke alltid ha piggene ute og oppfatte alt negativt.

    Skulle ønske jeg hadde flere gode dager enn dårlige dager. Være sprudlende og glad.

    Jeg er bekymret for alt. For hva som skjer og hva folk mener om meg. Ler de av meg, snakker de om meg, snakker de om meg bak ryggen min. Kommer de med gode ord til meg, men ler så snart jeg snur meg.

    Jeg har lyst å rope, skrike og rivet av meg håret når tankene kommer. Få de ut. Bli kvitt de. Men jeg gjemmer meg heller u der dyna og gråter. Gråter for jeg tror ikke noen liker meg. For jeg er stygg, dum og teit. Jeg er bare drama queen.

    Jeg vil så gjerne høre på de fine ordene jeg får, ta de til meg. Ikke tro folk har en baktanker med det. At de lurer meg. Få meg til å tro, for å så "haha hun trodde virkelig på det. innbilsk"

    Jeg tenker at ingen vil være venn med meg. Og det er vondt. Det er vondt å være ensom. Ikke om å spørre andre om å finne på noe, for jeg vil ikke sette de i den posisjonen ser de må avvise meg.

    Jeg er så lei av å gråte meg til søvn hver eneste kveld. Jeg har lyst å bare legge meg glad  for en gangs skyld.

    Ting er så vondt og vanskelig.

  • Tanker om bloggen.

    En av tankene er dette så lurt. Er det lurt å være åpen og ærlig? Skal man straffes for å være seg selv? Selv når man er syk? Er det så viktig at vi alle skal være feilfri? Og hvorfor er det greit å være perfekt, men ikke uperfekt.

    Jeg fikk påpekt at jeg kunne bli straffet for det jeg deler. Jeg deler ikke noe jeg føler kan komme tilbake å bite meg, og det er jo nettopp pga dette jeg gjør det. For å få mere åpenhet rundt nettopp dette. Jeg gjør ikke noe feil, jeg er bare syk. Og det er vel lov?

    Jeg føler det er ett tabu å syk mor. For barnet først, helt greit og jeg gjør jo ikke noe annet. Jeg har satt henne så langt foran meg at jeg har glemt meg selv i det hele, og å må jeg begynne å tenke litt på meg selv. Jeg føler jeg har gitt og gitt og sitter igjen som ett tomt skall, og det er på tide at jeg fyller skallet oppigjen. For å være en god mor så må jeg ha det bra og. Og hun er min største motivasjon til å bli frisk, men jeg gjør det for min del og. En frisk mamma er en flink mamma, en syk mamma er og en flink mamma.

    Jeg sitter med mye dårlig samvittighet for jeg føler jeg kunne vært bedre, men det er som de sier "du har vært veldig syk, Ida og den tiden er over og nå må du se fremover. Dere har bare levd sånn i noen mnd, hun er vokst opp med en frisk mor"

    Jeg elsker min datter og ønsker henne alt godt og kommer til å fortsette med det. For hun er mitt alt, og jeg er hennes alt.

  • Favorittserie?

    Akkurat nå har jeg begynt å se på Community igjen. Ellers er det disse som ligger på topp 5.

    Serier topp
    1 Friends
    2 Modern Family
    3 Family Guy
    4 Criminal minds
    5 Dexter

    Hva liker du å se på?

  • Venninne dro, angsten kom.

    Etter ett hyggelig besøk sitter jeg med en tomhet uten like. Har storkost meg, men nå en hun dratt og jeg får igjen kjenne på det å føle seg ensom.

    Jeg får prøve å tenke på det positive. Jeg har klart å ha ikke bare besøk, men overnattingsbesøk. Det er stort for meg.

    Idag tidlig når jeg våknet var jeg usikker på hva jeg skulle lage til frokost. For ikke hadde jeg brød eller pålegg da dette ikke blir spist når jeg er alene. Så da bestemte jeg meg for boller, men heldigvis sto en pose med pannekakerøre i hylla og. Så da ble det pannekaker og melon til frokost.

    Og så kom neste eksponeringsterapi HUN begynte vaske opp, og så begynte hun videre å vaske resten av kjøkkenet og sendte meg for å vaske bade. Hadde dette vært i fjor hadde angsten tatt meg der og da, men flak så kommer angsten nå i ettertid.
    - var det så skittent
    - luktet det
    - anner hun meg som slurv
    - kommer hun til å fortelle venner om hvor skittent jeg har det.

    Føkk off angst!

  • Tankekjør

    Åh, hvor jeg hater disse tankekjørene. Tusen tanker på gang. Ett evig kaos. I går gikk det mest på hvorfor folk liker meg. For:
    - ikke er jeg pen
    - ikke er jeg morsom
    - ikke er jeg snill
    - ikke er jeg en god venn
    - ikke er jeg smart
    Alt jeg gjør er feil, jeg gjør aldri noe riktig.

    Tankene er helt forferdelig å ha. Men jeg klarer ikke å slutte å høre på de.

    Jeg skjønner ikke hvorfor folk er venn med meg. Og jeg blir så lei meg når dette står på.

  • Jentekveld og konkurranse

    Våknet plutselig av at det sto to stykker i stuen min, mens jeg lå å sov i sofaen. Hadde helt glemt at det var idag jeg skulle få besøk. Hø hø.

    Men nå har vi spist middag wok. Før vi kaster oss over alt snopet. Har satt fram en skål melon bare for å se litt sunnere ut.

    Minner på konkurransen på siden min. Lik siden min og kommenter innlegget med en tagg som DU har lyst å ta med på kino.

    https://m.facebook.com/story.php?story_fbid=1842429939414550&id=1840018162989061

  • Konkurranse!

    Når jeg 130 likes på Facebook si min https://www.facebook.com/Frk.Halvors1/ trekker jeg en vinner som får ett gavekort for 2 på kino.

    For å vinne må du tagge deg selv og en venn du vil gå på kino med, på ett innlegg på siden, samt like siden min. Lykke til!

    https://m.facebook.com/story.php?story_fbid=1842429939414550&id=1840018162989061

    Lik siden og tagg en venn du vil på kino med :)

  • Dypt personlig.

    Dette ble tatt når jeg fikk besøk av henne på sykehuset. Ett ekte smil.

    Dette er dypet personlig.

    Det hele begynte sensommeren 2016. Jeg merket selv at ting begynte å gå mer og mer nedover. Slet med søvnen, så begynte ta medisin for å sove. Effekten av antidepressivaen "uteble".Og jeg isolerte meg mer og mer.

    Sånn som dette gikk det utover høsten. Jeg var i en kamp med nav for å få pengene opp å gå igjen. Så vi levde på luft og kjærlighet nesten. Alle pengene gikk til mat og nødvendigheter til småen. Jeg spiste skorper til frokost og om jeg var heldig rester til middag. (hver dag var som ikke like gale) men nok til at dette slet meg helt ut og jeg gikk på enda en smell. Økonomisk er vi iallefall så mye bedre stilt at det som en gang var er kun ett dårlig minne.

    Jeg ble innlagt den 21 desember. Og der ble jeg til slutten av januar. Småen var hos far jul og nyttår og jeg fikk heldigvis permisjon så jeg kunne komme hjem både jul og nyttår. Det ble ett opphold på nesten 5 uker. 5 uker hjemme fra var ikke så lett. Savnet familien og ikke minst småen. Men samtidig var det godt å ta en liten "time out" det det var fokus på å bli frisk og det å komme seg opp på beina igjen.

    Rom til å slappe av og det være meg. Syke ida. Få hjelp.

    Siden jeg har vært utskrevet har ting mye bedre. Småen vet at mamma er syk hun vet at jeg ikke er sint på henne, har jeg dog aldri vært sint på henne, på henne, men lunten har vært kortere.

    Jeg har mye dårlig samvittighet for hvordan de siste mnd før jul var. Men hos oss hadde vi "flaks" At vi bare hadde det sånn noen mnd. Hun er vokst opp med en frisk mor. og at nå er ting anderledes og så mye bedre. Vi skal aldri og da mener jeg skli tilbake til der vi en gang var. Sier ikke at at det ikke er sikkert jeg blir sykere, men denne gangen er jeg mere åpen og rustet for at jeg ikke skal bli sånn igjen.

    Jeg har det bedre nå, men er enda en lang vei til jeg er frisk igjen. Men nå har jeg heldigvis troen om at det er lys i enden av tunnellen. Og jeg vet jeg ikke er alene og jeg håper at du som leser dette kan se at ikke er alene.

    Trebger du å snakke med meg kan du ta kontakt med meg her https://www.facebook.com/Frk.Halvors1/

  • Spørrsmålsrunde-Video

    Jeg ler sånn av den feilen jeg sier i starten at den måtte bare med. Spørreundersøkelse likson. Haha 
    Ellers bærer filmen preg av å være den føste filmen jeg har laget, så herfra kan det bare gå oppover .
     

  • Spørsmålsrunde!

    Tenkte å kjøre en spørsmålsrunde. Har masse svar å komme med, så er bare å stille spørsmå. Kan være alt i fra om jeg et singel ikke hva katten heter. Kjør på!

  • Psykologen og spørsmålsrunde.

    Da er man på vei til psykologen. Alt for tidlig, men siden det bare er en halv dag ble timen så tidlig. Gleder meg til å fortelle henne om bloggen min. For jeg syns det er godt å ha en plass å skrible ned tanker og følelser og det å dele litt av mitt liv med dere.

    Og har fått så mye fin respons og det gjør så godt. Da føler jeg at jeg bidrar med noe i samfunnet. Og at dere setter pris på min åpenhet og ærlighet. Så dere er en god drivkraft til å fortsette.

    Tenkte jeg skulle kjøre en spørsmålsrunde så det er bare å sette i gang med å sende inn spørsmål. Er enda litt tidlig med noe sånn, så jeg gir det litt tid, om det ikke skulle komme inn en del spørsmål med en gang.

    Tusen takk for at dere følger meg og er så fantastisk som dere er!

  • Innleggelse

    Dagen i dag har jeg som sagt at jeg fikk tilbud om kunstterapi.

    Jeg har og fått fått brev om innleggelsen den 27 april. I brevet ligger skulle jeg fylle svare på disse spørsmålen

    Hva er hovedutfordringene dine som du ønsker å arbeide med og endre?

    Jeg sliter veldig med det sosiale og det å spise foran ukjente mennesker. Jeg siter med å omgårs ukjente mennesker. Jeg er ikke så god eller glad i sosiale ting. Liker meg helst alene.

    Hva ønsket du konkret å få hjelp til under innleggelsen?

    Jeg ønsker å utfordres sosiat. Det må spise sammen med andre og være sammen med ukjente personer.

    Sånn ellers skal innleggelsen brukes til utredning av Borderline og Bipolar.

    Jeg må og blogge fra mobilen. Jeg skulle hørt på han som solgte PCen til meg at det var å kjøpe katta i sekken. Så den skal leveres inn, så får jeg legge de pengene til siden og heller spare opp til en litt bedre pc.

    Sånn ellers idag har det ikke skjedd så mye. Jeg har di siste dagene spist plantebasert og tenker jeg at jeg skal fortsette med. Idag hadde hjemmelaget sushi til middag.

    Gårsdagen pimpet jeg opp en god green gryte som dessverre ikke selges lengre så da ble/blir det siste gang (eller har litt igjen til kvelds idag) men håper å klare å få en så ca oppskrift ut i fra ingrediensen fra boksen.

    Hva har du gjort idag?

  • En gladnyhet!

    Fikk tilbud om plass i kunstterapi gruppe idag. Starter ikke før til høsten, men til sommeren kan jeg komme åpent verksted og da kan jeg komme å male en dag i uka.

    Er ganske strengt opplegg og det settes høye krav om å møte opp, men det trenger jeg. Trenger noe/noen som drar meg litt i øret og sider "du skal" så dette er jeg kun positiv til og gleder meg.

  • Da jeg møtte veggen i 2015

    Dagen begynte som vanlig. Jeg våknet opp med en stor klump i magen. Sånn hadde jeg følt det de siste ukene i forkant. Jeg ville ikke på jobb, men på jobb skulle jeg.

    Stelte meg, og kledde på meg. Drakk kaffen min og pussa tennene. Jeg gikk til bussen. Den dagen var klumpen i magen min litt ekstra stor. Og jeg var skikkelig kvalm. Tårene presset seg på, og svetten begynte å renne. Hendene begynte å skjelve. Hele kroppen min føltes fjern. Jeg gikk av bussen, jeg var nesten på jobb. Men hele kroppen min strittet i mot. Den ville ikke på jobb. Den ville ikke være ute blant folk. Den ville bare springe å gjemme seg.

    Jeg måtte ringe sjefen, 15 min før jeg skulle starte på jobb for å si at jeg ikke kom på jobb. Det var ikke en heldig situasjon. Og logisk nok prøvde sjefen å finne en løsning for at jeg skulle komme meg på jobb. Panikkanfall fikk meg til å kaste opp, mens jeg snakket med sjefen. Da skjønte hun at jeg ikke kunne gå på jobb og jeg ringte mamma og fikk henne til å hente meg. Jeg dro hjem.

    Jeg husker jeg følte at jeg sviktet helt. Folk forventet noe av meg, og jeg leverte ikke. Jeg satt sjefen i en uheldig situasjon der sjefen måtte finne noen til å ta vakten min i siste liten. At jeg ikke klarte å komme meg på jobb var ett nederlag. Alt føltes så tungt.

    Dagen etterpå dro jeg til legen og ble sykemeldt. Angst og depresjon var diagnosen. Jeg ble sykemeldt ut de tre siste mnd av kontrakten min. Og siden har jeg vert sykemeldt. Men nå får jeg på AAP fra nav.

  • Hvordan jeg opplever depresjon

    Depresjon er en tilstand ikke en følelse. Trist, sint og sur er følelser, eller glad så klart. Og følelser har vi uavhengig om man er deprimert eller ikke.

    Her kommer det en liten "konflikt" jeg ofte har måtte forklare. At jeg blir trist av noe og ikke deprimert, men følelsen trist blir ofte forverret og man blir trist av ting man helt klart ikke burde bli så trist av. Jeg har opplevd å begynne å gråte (ganske lenge) av å miste en skive på gulvet og sittet pga den ene skiven følt at hele verden går under.

    Motgang opplevdes som at hele verden går i mot meg og at noen aktivt jobber mot meg for å gjøre livet mitt surt. Alt jeg gjør er feil og alt jeg sier er dumt. Jeg føler meg stygg og ekkel. Jeg kjenner på følelsen av utilstrekkelighet. Og jeg som mor opplever det å ikke være god nok.

    Når jeg har dårlige perioder så føler jeg at jeg lever to liv. Ett i hode og ett i virkeligheten. Mye av det som blir sagt eller gjort blir gjort gjør jeg for jeg vet hva som forventes. Det er veldig tøft når disse konfliktene gjelder min datter. Men de forekommer om jeg vil eller ikke. Jeg har ledd av ting, eller komt med gode ord og "følelser" som ikke har vært reelle. At jeg er syk er jeg fast bestemt på ikke skal påvirke henne i stor grad. Men jeg vet jo at det er falskt, så uansett så er det vondt for meg.

    Men jeg har da lært å ta vare på de gode perioden. Suger de til meg, og lever på hvor god de er når jeg har dårlige perioder.

    Da jeg var innlagt hadde de noe som het "barnesamtale" en samtale hvor min datter var i fokus. Jeg deltok ikke på denne samtalen, men 2  ansatte på sykehuset som hadde spesialisering når det kom til dette med barn og psykisk helse. Der fikk min datter lære at mamma var syk i tankene og mamma var på tankesykehus. Så her hjemme er vi åpen om at jeg er syk og hun vet at det ikke er hennes feil, men hun er bare 7 år så det er ikke alt hun klarer å forstå, så fake a smile blir ofte brukt her, og sånn kommer det til å være. For hennes del. Men blir jeg lett irritert så vet hun hvorfor og hva som skjer. Og det er veldig godt for da kan vi snakke om det. Og det gjør ting lettere for meg.

    Min depresjon er en bunnløs sorg. En sorg og smerte som ikke en gang kan beskrives. Når jeg er så langt nede så er alt svart, alt gjør vondt og alt er trist. Jeg jobber hver dag med å bli sterkere. Jeg jobber med å takle depresjon på en måte så den kveles ved roten. Men det er ikke hver gang det går, men jeg lære av feilene så jeg vokser.

  • På facebook

  • Dette er meg

    Hei. Mitt navn er Ida og jeg er 28 år. Jeg satt å tenkte på om jeg skulle starte en ny blogg eller fortsette på den bloggen hvor historien min ble skrevet. Jeg snakker da om innlegg litt lengre ned. Jeg har ikke sagt noe særlig om tiden etter det ble postet så tenkte jeg skulle fortelle litt her.

    Det er ikke så fryktelig mye å si egentlig og jeg er litt "skuffet", ikke over responsen for den var bare helt fantastisk og jeg fikk mye støtte og gode ord, men trodde jeg skulle klare å akseptere at historien er en del av min histore. Jeg klarer ikke å si "den gangen jeg ble voldtatt" jeg sier "det som skjedde i 2008" for å bruke ordene "jeg ble voldtatt" kjennes ut som løgn. Det burde ikke gjøre det, for det er jo sant. Men likevel. Og jeg trodde helt ærlig det skulle bli bedre etter å fortelle det. Jeg angrer ikke, over hode ikke, men ja, jeg har enda en vei å gå.

    Jeg tenkte jeg skulle fortelle litt om årene etter det som skjedde i 2008.

    Her er det et vidt spekter og jeg kan ikke fortelle alt og iallefall ikke nå på en post. Så jeg tar den korte versjonen og er det noe du ønsker jeg skall skrive om så er det bare å spørre. Men har en del ting jeg gjerne vil fortelle om. Som tiden etter det som skjedde i 2008, hvordan rettsaken var.

    Men ett pittelite innblikk i hva som har skjedd siden da.

    2010 ble jeg mamma til verdens beste lille skatt. Amilde-Marie. Oppkalt etter min tippoldemor

    2013 begynte jeg å jobbe etter nesten 3 år hjemme med småen. Jeg var fryktelig heldig som fikk muligheten til å være hjemme med henne så lenge.

    2014 ny jobb

    2015 opplevde jeg det å møte veggen. Dette vil jeg  komme litt mere tilbake til.

    2016 var livet mitt ganske mye preget av å være psykisk syk. 2016 kommer jeg litt mere tilbake til, men det var mye preget av sykdom, og det å akseptere at jeg er syk. Det var ikke lett.

    2017 er vel ett av de viktigste årene og året jeg virkelig jobber for å bli frisk. Og komme meg ut i jobb igjen. Sakte men sikkert.

    Målet med bloggen er det å fortelle mere om meg, og det å være åpen om psykisk sykdom og det å være mor. Og mange av innleggene kommer til å inneholde tekst og informasjon fra fortiden. For dette kommer nok til å bli mye brukt som terapi og min måte å komme meg videre på. 

  • Vi prøver

    Da har jeg fikset meg ny Snap "Psykhelse" og ny instagram "Idakh88" så da tenkte jeg at jeg skulle starte opp å blogge også. Håper flest mulig ønsker å følge livet til meg, min datter og vår aller kjæreste katt Taco. Både mor og datter er crazy catladys.

    Jeg er stor beliver at åpenhet og ærlighet er viktig og velger derfor å være åpen når det kommer til meg og mitt liv, logisk nok ikke like mye åpenhet om min datter. For det er hun ikke stor nok til å styre selv, selv om jeg gjerne poster ett bilde eller ti av henne. Men jeg prøver å verne om privatlivet hennes så godt som jeg kan.

    Dette var bare en kort infopost, blogging starter i morgen :D

  • Tom for ord.

    Da var historien min der ute. Det var vondt å skrive og vondt å dele, men responsen har bare vært positiv. Dere har gjort hele denne prosessen så mye enklere enn det jeg trodde den skulle bli. Dere har hjulpet meg å dele min historie, og bidratt til at jeg forhåpentligvis har gjort noen som har opplevd det samme litt mindre ensom.

    Dette har vært en god terapi for meg. Jeg har virkelig fått kjent på støtte og omtanke. Jeg har virkelig fått sett at jeg ikke har noe å frykte, eller noe å skamme meg over. Og jeg kjenner jeg er ett steg nærmere å ta tilbake det han en gang tok fra meg. 

    Tusen takk

  • Min historie.

    #JegBleVoldtatt

    Etter historien om de tre mennene som ble frikjent etter å ha voldtatt en 18 år gammel jente i Hemsedal har vi som har blitt utsatt for en voldtekt blitt oppfordret til å stå frem med vår historie. Div blogger har åpnet opp for å ta i mot våre historier, men dette er min historie og jeg ønsker å fortelle om den selv. Det er ikke lett. For det er så mye jeg er redd for. Redd for reaksjoner, redd for at han som gjorde dette mot meg skal lese det, redd for at jeg har glemt noe eller husker noe feil som da får de som har hørt min historie til å tvile om jeg snakker sant. Min største frykt er å ikke bli trodd. Noe jeg virkelig fikk oppleve. 
    Men fordelen med å stå frem å fortelle min historie er at kanskje noen av ryktene som oppsto i ettertid, forsvinner, for de har det ikke vært lett å leve med. Ett av ryktene var at jeg hadde sex, ble gravid, hadde ikke råd til å ha barn så jeg anmeldte vedkommende kun for å få penger. Men velger du å lese min historie så vil den knuse dette rykte ganske bra. 

    Det hele skjedde Mai 2008.

    Jeg var ute på byen med noen venner, og på ett utseted kom vi i kontakt med en fyr. Han var hyggelig og morsom. Vi tok noen øl sammen med vedkommende og når kvelden var over så gikk vi hver til vårt. Dagen etterpå ble det enda en bytur.  Av alle vi skulle treffe på den kvelden, så traff vi samme karen som kvelden før. Det ble inntatt mengder alkohol. Jeg mistet etterhvert følget mitt, og det resulterte i at jeg ikke visste hvordan jeg skulle komme meg hjem. Han jeg var med (altså han fra kvelden før) sa at jeg kunne få sove hos han på hotellrommet han hadde. Vi gikk bortover og jeg husker jeg sa til han at det ble ikke noe på han, jeg ville bare inn å sove. Det var ikke noe problem for han skulle bare følge meg opp, så skulle han gå ut igjen, for han var ikke klar for at kvelden skulle ende.

    Da vi kom opp på rommet gikk jeg for å legge meg. Jeg tok av buksen men resten ble på. Han gikk inn på badet. Da han var ferdig på badet kom han å la seg sammen med meg. Jeg spurte om ikke han skulle ut igjen, men han svarte at han var så full at det beste var at han la seg. Jeg skal ikke gå inn i detaljer, men så skjedde det jeg ønsket ikke skulle skje. Jeg ba han stoppe, jeg sa nei.  Jeg kom meg ut av sengen og inn på bade hvor jeg kastet opp. Jeg var på dette tidspunktet ganske full, så gjorde jeg det som sikker får folk til å tenke "vel, dette ba du virkelig om" jeg gikk tilbake å la meg. Jeg var så trøtt og sliten. Og det hele begynte på nytt, bare verre. Jeg prøvde da å slå i veggen i håp om å få kontakt med vedkommende i rommet vedsiden av. Jeg prøvde å dytte han vekk, jeg prøvde det jeg kunne for å stoppe han. 

    Etter en stund kom jeg meg igjen vekk. Jeg fikk tak i mobilen og jeg sprang inn på badet, låste døren og ringer 112. Jeg kom kjapt igjennom og personen i andre enden sier "Er det ett nødstilfelle?" Det eneste jeg klarte å si var: "Jeg ville ikke ha sex med han!" Mennesket i  andre enden sier "Men hva vil du jeg skal gjøre med dette?" Jeg følte at her var det ikke noe hjelp å hente, så jeg la bare på.

    Jeg åpnet døra på badet og kikket ut, og jeg kunne se at han var sovnet. Jeg tok på meg klærne og kom meg ut. Det første jeg gjør er å gå til dørvakten på Garage, en pub i underetasjen, men han kunne ikke hjelpe meg. Så sprang jeg over veien og inn i resepsjonen til et hotell der. Det var dessverre ikke noe hjelp å hente der heller. Så hadde jeg siste mulighet og det var å se om det var noe politi på Torgalmenningen, men jeg trengte ikke å gå lengre enn til den blå steinen, en steinskulptur midt i byen som er mye brukt som møtested. Jeg gikk bort til en politimann, men fikk ikke til å si så mye for jeg gråt. Han spør om jeg var lei meg, og da fikk jeg til å si "Jeg ville ikke ha sex med han!" Politimannen spør da: "Er du blitt voldtatt?" Jeg klarer bare å nikke med hodet. Jeg vet ikke helt hva som skjedde etter det, men plutselig var det 4-5 politibiler der og det krydde med politifolk. 

    Det kom en kvinnelig politibetjent og hun tok med meg i en politibil. Jeg måtte være med å vise veien til hotellet der han lå og sov. Jeg satt baki bilen, utenfor hotellet og så ned i gulvet da hun politidamen plutselig tok meg omtenkt som i hånden og klemte den. Jeg så opp og da fikk jeg se han komme gående ut,med hendene i håndhjern og ett teppe rundt seg. Han ble plasert inn i baksetet på en bil. 

    Jeg ble så videresendt til legevakten, der de prøvde å ringe mamma, men hun kunne ikke slippe fra, så hun skulle ringe min bror, som bodde i byen, for å få han til å komme bort til meg. Jeg ble undersøkt av leger, de tok klærne mine og jeg fikk tildelt noen klær de har liggende på legevakten. Da jeg spurte om hvordan det var forhold til å anmelde, fikk jeg beskjed om at det hadde politiet allerede gjort. Nå var det staten mot han. 

    Jeg fikk taxi-rekvisisjon og kom meg hjem. Jeg hadde ikke fått vært hjemme lenge før det tikket inn en sms fra politiet.  Jeg måtte ringe politistasjon. Jeg fikk da beskjed om at jeg måtte komme inn til avhør med en gang. Avhøret tok 4 timer. Jeg måtte gå da gå inn i alle detaljer, og følte jeg gjennoppleve natta en gang til. Noen uker senere fikk jeg en advokat, og der fikk jeg lese igjennom avhøret fra både meg og han. Atter en gjennopplevelse!

    Første rettsak var sep eller okt 2009, jeg husker ikke helt, men jeg var iallefall gravid på det tidspunktet. Det var en helt forferdelig opplevelse. Alle spørsmålene, alle detaljene og alle menneskene og ikke minst det å se han igjen. Jeg vant første rettsak. han ble dømt til 2 år ubetinget, og han ble også dømt til å betale 100 000 i erstatning. Ikke uventet valgte han  å anke. 

    I mars 2010 kom saken opp for lagmannsretten. Jeg ankom Bergen Tinghus og møter da advokaten. Han kan da fortelle meg at det kom til å være tilskuere tilstede under rettssaken. En 9. klasse som hadde rettslære, skulle få være med under en rettssak, men han kunne høre med dommeren om rettsaken kunne foregå under lukkede dører. Det gikk nesten. De ble plassert inn på bakrommet der det var høytalere, sånn at de kunne høre hva som ble sagt. 

    Først måtte jeg se på juryen for å se om det var noen der jeg kjente, og det var det ikke. Det statsadvokaten som som skulle spørre meg ut. Hun skulle ha det like detaljert som i første rettssak. Etterpå var det forsvarsadvokaten sin tur, men først så var det pause. 
    Jeg går ut av rettsalen og der står mamma. Vi går ut for å få oss litt luft. Ca 10 meter unna sto HAN og advokaten. Vi gjorde oss ferdig med vårt og skulle gå inn. Fremfor oss går DE. Da vi nærmet oss døren så åpnet forsvarsadvokaten for oss. Så der måtte jeg og mamma gå forbi HAM og advokaten hans. Jeg var ikke en gang en meter fra HAM. Jeg måtte så på toalettet. Da jeg var ferdig og kom ut, hvem andre enn HAN  er på vei inn på nabotoalettet. Det er en helt bisarr følelse. Jeg kan selvsagt ikke nekte noen å verken gå ut, eller å gå på do, men hadde nok ønsket jeg slapp denne type "nærkontakt" med vedkommende. 

    Forsvarsadvokaten hadde ikke behov for noen videre utdyping, så rettssaken var sånn sett over for min del. Jeg kunne forlate og fikk beskjed om at advokaten skulle ringe meg når de var klar til å avgi dommen.
    Etter ca 2 timer fikk jeg beskjed om å komme opp igjen. Inn i rettsalen for å så høre
     "Ikke skyldig" 
    fra juryen, samt at dommeren støtten den. De trodde altså ikke på meg! Enda en voldtektsforbryter skulle få gå fri. Forsvarsadvokaten kommer bort å tar meg i hånden og sier "Det var hyggelig å hilse på deg, bare synd det var under slike forhold." Jeg svarte ikke. Det var slett ikke gjensidig, og jeg hadde ingen interesse av å snakke med han. Jeg følte bare at hele verden var på vei til å rase sammen. Jeg snakker med min advokat og får beskjed om at det eneste jeg kan gjøre nå er å gå til privat søksmål, men det vil koste mye penger osv, men vi hadde enda igjen å få igjennom at han skulle betale oppreisning. Men også der slapp han unna. 

    Veien fra tinghuset og til bystasjonen var den lengste og mest ensomme turen jeg noen gang har hatt. Følelsen av å vite at jeg ikke ble trodd, at han hadde ødelagt en del av meg og bare skulle få gå fri som om ingenting hadde skjedd. For sånn var det ikke. 
    Alt hadde skjedd!  Han hadde voldtatt meg. Han hadde ødelagt en del av meg. En del av meg jeg aldri kan få tilbake. En del av meg som jeg inderlig savner. Ikke bare var jeg ett offer, men nå også en taper. offentlig opplest og vedtatt; en taper, merket for livet. Og han, i mine øyne, en kriminell jævel, ble kronet med seier. 

  • En liten hobbykveld.

    Etter min datter kom til verden så oppdaget jeg fort at mitt ble vårt eller i verste fall hennes. Men én ting har jeg klart å bevare og det er en boks med maling. Yes, en hel boks med maling som er bare min!

    Idag når jeg var på butikken så kom jeg over noen små fuglehus som jeg syns var så søt at jeg måtte kjøpe med meg noen hjem så kunne Amilde-Marie og jeg kose oss litt med hver vårt fuglehus og den hellige malingen.

    Amilde-Marie ble så glad og kunne nesten ikke vente til hun var ferdig med middagen sånn at vi kunne begynne.

    Jeg satt med hjerte i halsen en del ganger når jeg så det ble sløst med maling, men jeg måtte tenke på at dette skulle være en koselig ting vi skulle gjøre sammen og det er ikke jordens undergang at litt maling ble sløst. Så strengemamma dukket heldigvis ikke opp, selv om hun skrek inni hode mitt,  og alt hun hadde lyst til var å pakke ned malingen og aldri ta den frem igjen. Stålkontroll kalles det. 

    Resultatet ble disse søte, små og kreative fuglehusene og vår lille hobbykveld ble vellykket.

    Har dere gjort noe spennende i dag da?

  • Kjedelig å legge seg.

    Såh. Jeg gikk å la meg med tidens hodepine, men så begynte jeg å kjede meg

    Og vips så var jeg på sofaen med ett eple og Seinfeld. Har mest lyst på popkorn da, men man kan ikke få alt som man vil.

    Hva har du gjort på i kveld da?

  • Er du dum?

    På vei hjem fra barnehagen så vi ned i vannkanten og min datter spør meg

    Hvorfor er det så mye søppel der? 

    Fordi enkelte folk er dumme svarte jeg enkelt og greit. 

    Visste du at en melkekartong tar 5 år før den forsvinner, og en plastpose tar 20 år og en brusflaske tar 400 år?

    Og ikke bare er tar det mange år før det forsvinner, søppel kan skade dyrene som lever fritt der ute. Fugler kan sette seg fast i garnrester, en nysgjerrig rev kan sette hode fast i en blikkboks, små føtter kan skjære seg på glass.

    Naturen har ikke bruk for søpla, dyrene har heller ikke bruk for den, og for å være litt overfladisk så ser det ikke mye pent ut heller.

    Ikke vær dum, ta med søpla til nærmeste bosspann!
     

  • Sol!

    Sol ute, sol inne, sol i hjertet, sol i sinnet, sooooooooooool, bare sol.

    Det er vår i Bergen!

    Jeg har vært på tur, og lagt på sofaen å sett Seinfeld.

    Hva har brukt denne vakre vårdagen til?

  • Hei!

    Dette er da min nye blogg hvor jeg sikkert for det meste kommer til å snakke om meg. Dette vil være en plass hvor jeg deler mine tanker og meninger både personlig og upersonlige. Er en jente på snart 28 år og har en datter på 6 år, hobbyer er gaming og lesing, liker å gå på tur i skog og mark og drømmer om ett friluftsliv (iallefall en natt eller to i telt)

    Jeg er åpen for forslag til ting jeg kan blogge om, så er bare å komme med tips!

  • Se der ja!

    Tusen takk for hjelpen alle dere :*

    Nå er bloggen oppe å går, så får vi se om jeg skriver noe her. 




  • hits