frkhalvorsen - Meg og mine ord. hits
Forside Add meg Om meg Kontakt

Jeg syns det er vanskelig å være ingen

Jeg vet ikke om det har med personligheten min å gjøre eller om at jeg er ensom, men jeg finner det veldig vanskelig å ikke være noen.

 

Jeg har ett så stort ønske om å nå ut, vise hva jeg kan og hva jeg har å si, men hva om det jeg har å si ikke er noe som folk vil høre?

 

Hva og hvorfor tror jeg at jeg er så spesiell? Alle har vært igjennom noe vondt i livet sitt, så hva gjør meg unik?

Jeg er bare ett menneske av mange med mye baggasje. Men jeg kommer ikke til å stoppe å nå ut. Jeg gir ikke opp. For jeg tror så sterkt på at jeg kan bidra til at noen får det bedre eller iallefall få noen til å føle seg mindre ensom. Og jeg vil virkelig hjelpe.

 

Jeg er ikke unik sykdomsmessig, men jeg er hovedpersonen i min historie. Og den rollen kan bare spilles av meg. Og jeg håper jeg kan bidra til at min historie får en mening i universet. At jeg har gått igjennom det jeg har gått igjennom får å hjelpe andre.

 

Men det som gjør ting ekstra vanskelig er det at jeg er avhengig av dere, dere må hjelpe meg å nå frem. Og det finner jeg veldig vanskelig. For selv om jeg tror jeg kan bidra, er jeg livredd dere mener det motsatte. Og da kommer jeg ingen vei.

 

Så jeg håper dere kan like, dele og følge meg på veien videre mot en bedre hverdag og mot en støtte til de som trenger meg.

  • Spørr og du får svar

    Tenkte å kjøre igang med en liten spørsmålsrunde, en mulighet til å bli litt bedre kjent med meg. Så fyr løs med spørsmål!

  • Fra 0-100 på 30 min.

    Så. Jeg er ikke den mest jentete jenta man finner. Ikke eier jeg en parfyme og ikke kan jeg fikse håret annet enn en hestehale. Ikke har jeg noen moteplagg og den dyreste jakka har jeg arvet, men den er for liten.

    Jeg har ikke peiling på sminkemerker, hvilket som er best og ikke har jeg 2 par øredobber.

    Jeg bruker nesten ikke sminke. Skal jeg mere ut enn bare på den lokale meny går det i mascara og øyeskygge. Jeg kjøpte sminke idag for første gang på noen år.

    Jeg pleide bare å sminke meg skikkelig om jeg gikk ut på byen/fest. Men etter jeg sluttet å drikke ble det lite bytur eller fest. Så da har huden min levd de glade dager (bortsett fra sukker og fett) uten sminke. Men idag kjøpte jeg meg noe sminke. Og jeg fikk lyst å sminke meg litt.

    Og dette ble resultatet og responsen var utelukket positiv. Så jeg tror jeg skal sminke meg mere. Kanskje ta tak i jentehormonene som livmora produserer (humor) å lære meg å sminke meg.

    Kanskje selvtilliten blir litt bedre om jeg føler meg litt bedre.

  • Snapchat appen med det rare i

    Jeg elsker Snapchat og tåler det meste, jeg har blitt vant til dickpicks det er ikke jeg reagerer så stort på lengre, det eneste jeg tenker er at man burde spørre før man viser frem den lille stoltheten sin. Litt respekt for mottaker kan man ha.

    Jeg har hatt folk som spør om det er greit at de sender uoppfordret og det respekterer jeg. Men sender man etter man har fått nei? Da har man trådd over grensa. Det er nok noe mange lar være å bry seg om. Det at å sende uoppfordret anses som blotting, og du vet jo faktisk aldri hvor gammel den som har snappen er. Vær forsiktig, både for din del og mottaker sin del.

    Og så har man jo alle disse som kommer med morsomme spørsmål og kommentarer, de elsker jeg iallefall. En vil fortelle meg hvor små føtter han har og følger opp med myten om menn med små føtter. Heldigvis tekst og ikke bilde. Men den er sikker så liten at det ikke finnes god nok zoome.

    Og så spørsmål om hvordan det er å ha frivillig sex. Dette spørsmålet kom i etterkant av innlegget mitt om voldtekt. Men måten spørsmålet ble stilt på syns jeg var rart. For det første, hvorfor er mitt sexliv av interesse for deg, for det andre hvem spør hvordan FRIVILLIG sex er. Hele ordlyden var bare feil.

    Ellers kommer det jo mange spørsmål om å sende nudes osv. Selge nudes osv. Har heldigvis ikke møtt noen som ikke respekterer ett nei her heller.

    Men det som er så fint med Snapchat er at jeg får "møte" alle disse menneskene. Har mange gode historier. Og jeg syns det er så spennende og gøy å få se livet til andre mennesker. Alt i fra hva de spiser til frokost til hva de gjør på julaften.

    Men utenom dette så har jeg mange fantastiske følgerne på snap. Snille og hyggelige mennesker som bidrar til at dagen min blir så mye bedre. Har fått mye hjelp for både det ene og det andre gjennom snap, gode onlinevennskap er blitt skapt. Love it!

    Så jeg godtar en del smårusk (nei dette er IKKE en oppfordring til å sende bilde av en enøyd banditt) for å få alle de gode og morsomme samtalene. For det er det vært.

    Ps. Bare fordi at jeg er så "liberal" betyr det ikke at andre er det så ha respekt, det kommer du så mye lengre med.

  • Sosialemediahore nr 3

    På Snapchat finner du meg under navnet Flippfloppz

    Jeg har og en side på Facebook hvor jeg poster innleggene som du kan følge meg på her

    Jeg har og to instagramkontoer. Den ene er internasjonal og den andre er norsk og lokal for å si det sånn.

    Den norske heter FrkHalvorsen88 og ble laget for å være bloggens Instagram

    På den andre heter jeg Bumble1988 og den har jeg hatt noen år.

    Du kan finne meg på Twitter under navnet Idahalvorsen4 der går det for det meste i Shameless og småting.

  • Vinneren er trukket!

    Vinneren av Snapchat konkurransen min er trukket! Send meg en DM på Snapchat med adresse så skal jeg sende en julekos-overraskelse i posten :D

  • Hvorfor kan jeg ikke fungere normalt?

    Det er en frustrende følelse. Jeg har ting jeg så gjerne skulle gjort. Gått å handlet julegaver feks. Men så klarer jeg ikke å gå ut alene. Hva gjør jeg da? Jeg har avtale med en kompis om å dra å ta piercing den på torsdag eller fredag, men har jo ikke lyst å dra han byen rundt fordi JEG skal handle julegaver.

    Jeg skal ha snappen til "kosegruppa" på onsdag, så jeg tenkte litt å dra på senteret da, og alene. Men det knytter seg i magen bare ved tanken og tårene presser seg på.

    Jeg skulle så ønske jeg var som alle andre som klarer å dra på shopping alene. Jeg vil bare være "normal"

    Jeg har og en hel del som skulle vært gjort her hjemme før jul

    Men så blir jeg så umotivert for alt jeg ikke klarer og nå er det jo ikke lenge igjen. Ofte så fungerer jeg best under stress. Da har jeg ikke tid til å tenke og bare må gjøre. Så jeg ser for meg tidens stressende lørdag 23 desember. Sånn at det blir jul i år og. Men det er jo ikke en koselig start på julen.

    Hva gjør du for å klare å gjennomføre ting?

  • Ikke en god start.

    Tankene er ikke helt med idag, og jeg satt meg med for å skrive ned positive ting om meg selv. Men jeg klarte ikke å komme på noen ting så da skrev jeg eller ned alt negativite jeg kom på. Så får alt positive være alt jeg ikke skrev ned.

    Alt føles liksom bare så feil idag. Jeg hadde en god natt med søvn, men likevel så våknet jeg i ett dårlig humør. Håper humøret stiger og jeg ender opp med å bli i ett godt humør. Det hadde vært noe!

    Hvordan er humøret ditt, og har du hatt en god natts søvn?

  • Når besettelsen nesten tar over.

    Fikk lyst å snakke litt om min besettelse nemlig "Shameless." Jeg var fryktelig treig med å se den. Mamma hadde mast en stund før jeg endelig kom igang og da startet mitt eventyr med Shameless og Gallavich (Mickey og Ian) brukte under to uker på å komme meg igjennom det som var komt ut, for å så begynne på nytt igjen med en gang.

    Trålet Internett for intervjuer av Noel Fisher. Se alt han har spillet i som Twilight, Turtles osv. Se alle klippene på YT som fans har laget og lese masse fanfic. Så livet mitt har for det meste bestått av den serien. Ble livet mitt.

    Om dette var sundt er vel en annen sak. Jeg føler så mye for Mickey og Ian. Kan begynne å grine bare av å tenke på de to. Og jeg har vel konkludert at jeg fant serien når jeg så desperat trengte noe mere i livet mitt. Noe å rømme til og ikke minst føle så for Ian for jeg er han og alt jeg ønsker er å finne min Mickey. Dette skjønner du om du har sett den. Men den kjærligheten mellom de to, til tross for foreldre og miljø så er den så nydelig.

    Etter jeg oppdaget Shameless oppdaget jeg Twitter, og det er ganske tydelig at jeg er ikke den eneste som deler denne lidenskapen. Og det er jammen meg godt. Føler meg litt mer normal da. Det deles mange tanker? Mange følelser og en felles interesse. Mickey som heter Noel Fisher i virkeligheten

    Det er gode skuespillere som tar deg med storm og slipper deg tett inn på livet på south side of Chicago. Har du ikke sett serien så anbefaler jeg deg virkelig å se den. Jeg snakker da om US versjonen og ikke originale UK. Syns den er veldig dårlig i forhold. Men det er det nok delte meninger om.

    Jeg pleier å være den som ikke husker navn eller ting som skjer i en serie jeg ser på, kan bare glemme å huske quotes, men her så husker jeg "alt" jeg har plutselig blitt en sånn fan. Hvorfor akkurat denne serien vet jeg ikke. Om det er for forholdet mellom Ian og Mickey eller om det er alt, det vet jeg ikke. Kanskje den bare er lett å huske.

    Dette skulle ikke bli en anmeldelse av serien, bare tanker jeg og følelser og stuff om meg og shameless. Fordi jeg klarer helt klart ikke å snakke om annet nesten. Jeg har pleid å stå opp på natta natt til mandag for å få med meg den nyeste episoden når jeg har hatt mulighet for det for å unngå å bli spoilet på Twitter. Og for det er verdt å stå opp kl 0500 for.

    Som igjen, få den sett om du ikke har sett den!

  • Når speilbildet gir panikkangst, hva da?

    Tips til bedre selvbilde

    Jeg har fryktelig dårlig selvtillit. Så gale at jeg til tiden kan bli veldig deprimert og få panikkangst når jeg ser meg selv i speilet. Dette er noe som virkelig plager meg. Mer enn jeg skulle ønske.

    Skulle så ønske iallefall de fysiske plagene skulle gå bort. Å føle seg litt meh, er helt vanlig og noe vi alle bare må gå igjennom, men hvordan takle sånne dager? Jeg skulle så ønske jeg kunne bli komfortabel med hvordan kroppen min ser ut. Akseptere at dette er min kropp. Og at det ikke er noe gale med kroppen min. Jeg syns det er veldig vanskelig å ta i mot komplimenter. Syns det er vanskelig å si takk for jeg er redd for skal tro at jeg tror det de sier om meg. Så framfor å si takk, kommer jeg meg benektelser og/eller teite kommentarer.

    De verste dagene er dagene jeg er deprimert. Da er ikke egenpleie første prioritet. Dusjing, sminke og klær er min miste fokus. Mat og. Jeg spiser for å trøste meg. Spiser mat som får meg oppblåst, kvalm og utilfreds. De dagene er det fryktelig vanskelig å "elske meg selv"

    Så jeg har skrevet ett par punkter som jeg har lært oppigjennom årene, men sjelden tar til meg og gjør. Det skal jeg bli flinkere til. Og så har jeg regler at jeg SKAL dusje hver dag m/hårvask når jeg er langt nede. La hjemmeklær være hjemmeklær og kle meg ordentlig selv om jeg bare skal ut på butikker. Prøve å ikke være så anonym som jeg prøver på. Og alltid gå med hodet hevet og rykken rak.

    - Kle deg i klær du er komfortabel med

    - Lær å si takk når du når du får komplimenter

    - For hver negativ tanke om deg selv, si høyt 3 positive ting om deg. Trenger ikke å være noe nytt hver gang

    - Unn deg selv nye ting, eller brukt bare det er nytt for deg

    - Legg vekk klær som ikke lengre passer, ikke minn deg selv på hvordan du en gang var.

    - Start hver morgen med å si høyt 3 positive ting om deg selv i speilet.

    - Eller start med å si jeg er glad i deg/jeg elsker deg til ditt eget speilbilde om morgenen

    - Skriv fine lapper til deg selv på gode dager som, som du da har til dårlige dager. Heng de opp på feks speilet, eller baksiden av døren. Noe du ser hver dag.

    - Egenpleie er viktig. Ha en spadag i ny og ned.

    - Hør på musikk som gjør deg glad.

    - Ikke press deg selv til oppgaver du ikke er i stand til å klare. Små steg av gangen. Det mislykkes gir ingen god følelse og det får deg ingen vei.

    Jeg er meg, enten jeg vil eller ikke.

  • Voldtekten

    Etter historien om de tre mennene som ble frikjent etter å ha voldtatt en 18 år gammel jente i Hemsedal har vi som har blitt utsatt for en voldtekt blitt oppfordret til å stå frem med vår historie. Diverse blogger har åpnet opp for å ta i mot våre historier, men dette er min historie og jeg ønsker å fortelle om den selv.

    Det er ikke lett å fortelle. For det er så mye jeg er redd for. Redd for reaksjoner, redd for at han som gjorde dette mot meg skal lese det, redd for at jeg har glemt noe eller husker noe feil som da får de som har hørt min historie til å tvile om jeg snakker sant. Min største frykt er å ikke bli trodd. Noe jeg virkelig fikk oppleve.

    Men fordelen med å stå frem å fortelle min historie er at kanskje noen av ryktene som oppsto i ettertid, forsvinner, for de har det ikke vært lett å leve med. Ett av ryktene var at jeg hadde sex, ble gravid, hadde ikke råd til å ha barn så jeg anmeldte vedkommende kun for å få penger. Men velger du å lese min historie så vil den knuse dette rykte ganske bra.

    Det hele skjedde mai 2008

    Jeg var ute på byen med noen venner, og på et utseted kom vi i kontakt med en fyr. Han var hyggelig og morsom. Vi tok noen øl sammen med vedkommende og når kvelden var over så gikk vi hver til vårt. Dagen etterpå ble det enda en bytur. Av alle vi skulle treffe på den kvelden, så traff vi samme karen som kvelden før. Det ble inntatt mengder alkohol. Jeg mistet etterhvert følget mitt, og det resulterte i at jeg ikke visste hvordan jeg skulle komme meg hjem. Han jeg var med (altså han fra kvelden før) sa at jeg kunne få sove hos han på hotellrommet han hadde. Vi gikk bortover og jeg husker jeg sa til han at det ble ikke noe på han, jeg ville bare inn å sove. Det var ikke noe problem for han skulle bare følge meg opp, så skulle han gå ut igjen, for han var ikke klar for at kvelden skulle ende.

    Da vi kom opp på rommet gikk jeg for å legge meg. Jeg tok av buksen men resten ble på. Han gikk inn på badet. Da han var ferdig på badet kom han å la seg sammen med meg. Jeg spurte om ikke han skulle ut igjen, men han svarte at han var så full at det beste var at han la seg. Jeg skal ikke gå inn i detaljer, men så skjedde det jeg ønsket ikke skulle skje. Jeg ba han stoppe, jeg sa nei. Jeg kom meg ut av sengen og inn på bade hvor jeg kastet opp. Jeg var på dette tidspunktet ganske full, så gjorde jeg det som sikker får folk til å tenke «vel, dette ba du virkelig om» jeg gikk tilbake å la meg. Jeg var så trøtt og sliten. Og det hele begynte på nytt, bare verre. Jeg prøvde da å slå i veggen i håp om å få kontakt med vedkommende i rommet vedsiden av. Jeg prøvde å dytte han vekk, jeg prøvde det jeg kunne for å stoppe ham.

    Flukten

    Etter en stund kom jeg meg igjen vekk. Jeg fikk tak i mobilen og jeg sprang inn på badet, låste døren og ringer 112. Jeg kom kjapt igjennom og personen i andre enden sier «Er det ett nødstilfelle?» Det eneste jeg klarte å si var: «Jeg ville ikke ha sex med han!» Mennesket i andre enden sier «Men hva vil du jeg skal gjøre med dette?» Jeg følte at her var det ikke noe hjelp å hente, så jeg la bare på.

    Jeg åpnet døra på badet og kikket ut, og jeg kunne se at han var sovnet. Jeg tok på meg klærne og kom meg ut. Det første jeg gjør er å gå til dørvakten på Garage, en pub i underetasjen, men han kunne ikke hjelpe meg. Så sprang jeg over veien og inn i resepsjonen til et hotell der. Det var dessverre ikke noe hjelp å hente der heller. Så hadde jeg siste mulighet og det var å se om det var noe politi på Torgalmenningen, men jeg trengte ikke å gå lengre enn til den blå steinen, en steinskulptur midt i byen som er mye brukt som møtested. Jeg gikk bort til en politimann, men fikk ikke til å si så mye for jeg gråt. Han spør om jeg var lei meg, og da fikk jeg til å si «Jeg ville ikke ha sex med han!» Politimannen spør da: «Er du blitt voldtatt?» Jeg klarer bare å nikke med hodet. Jeg vet ikke helt hva som skjedde etter det, men plutselig var det 4-5 politibiler der og det krydde med politifolk.

    Politiet anmeldte, det var staten mot ham

    Det kom en kvinnelig politibetjent og hun tok med meg i en politibil. Jeg måtte være med å vise veien til hotellet der han lå og sov. Jeg satt baki bilen, utenfor hotellet og så ned i gulvet da hun politidamen plutselig tok meg omtenkt som i hånden og klemte den. Jeg så opp og da fikk jeg se han komme gående ut,med hendene i håndhjern og ett teppe rundt seg. Han ble plasert inn i baksetet på en bil.

    Jeg ble så videresendt til legevakten, der de prøvde å ringe mamma, men hun kunne ikke slippe fra, så hun skulle ringe min bror, som bodde i byen, for å få han til å komme bort til meg. Jeg ble undersøkt av leger, de tok klærne mine og jeg fikk tildelt noen klær de har liggende på legevakten. Da jeg spurte om hvordan det var forhold til å anmelde, fikk jeg beskjed om at det hadde politiet allerede gjort. Nå var det staten mot han.

    Jeg fikk taxi-rekvisisjon og kom meg hjem. Jeg hadde ikke fått vært hjemme lenge før det tikket inn en sms fra politiet. Jeg måtte ringe politistasjon. Jeg fikk da beskjed om at jeg måtte komme inn til avhør med en gang. Avhøret tok 4 timer. Jeg måtte gå da gå inn i alle detaljer, og følte jeg gjennoppleve natta en gang til. Noen uker senere fikk jeg en advokat, og der fikk jeg lese igjennom avhøret fra både meg og han. Atter en gjennopplevelse!

    Dømt i tingretten, frifunnet i lagmannsretten

    Første rettsak var sep eller okt 2009, jeg husker ikke helt, men jeg var iallefall gravid på det tidspunktet. Det var en helt forferdelig opplevelse. Alle spørsmålene, alle detaljene og alle menneskene og ikke minst det å se han igjen. Jeg vant første rettsak. han ble dømt til 2 år ubetinget, og han ble også dømt til å betale 100 000 i erstatning. Ikke uventet valgte han å anke.

    I mars 2010 kom saken opp for lagmannsretten. Jeg ankom Bergen Tinghus og møter da advokaten. Han kan da fortelle meg at det kom til å være tilskuere tilstede under rettssaken. En 9. klasse som hadde rettslære, skulle få være med under en rettssak, men han kunne høre med dommeren om rettsaken kunne foregå under lukkede dører. Det gikk nesten. De ble plassert inn på bakrommet der det var høytalere, sånn at de kunne høre hva som ble sagt.

    Først måtte jeg se på juryen for å se om det var noen der jeg kjente, og det var det ikke. Det statsadvokaten som som skulle spørre meg ut. Hun skulle ha det like detaljert som i første rettssak. Etterpå var det forsvarsadvokaten sin tur, men først så var det pause.

    Jeg går ut av rettsalen og der står mamma. Vi går ut for å få oss litt luft. Ca 10 meter unna sto HAN og advokaten. Vi gjorde oss ferdig med vårt og skulle gå inn. Fremfor oss går DE. Da vi nærmet oss døren så åpnet forsvarsadvokaten for oss. Så der måtte jeg og mamma gå forbi han og advokaten hans. Jeg var ikke en gang en meter fra han. Jeg måtte så på toalettet. Da jeg var ferdig og kom ut, hvem andre enn HAN er på vei inn på nabotoalettet. Det er en helt bisarr følelse. Jeg kan selvsagt ikke nekte noen å verken gå ut, eller å gå på do, men hadde nok ønsket jeg slapp denne type «nærkontakt» med vedkommende.

    Forsvarsadvokaten hadde ikke behov for noen videre utdyping, så rettssaken var sånn sett over for min del. Jeg kunne forlate og fikk beskjed om at advokaten skulle ringe meg når de var klar til å avgi dommen.

    Etter ca 2 timer fikk jeg beskjed om å komme opp igjen. Inn i rettsalen for å så høre

    «Ikke skyldig»

    fra juryen, samt at dommeren støtten den. De trodde altså ikke på meg! Enda en voldtektsforbryter skulle få gå fri. Forsvarsadvokaten kommer bort å tar meg i hånden og sier «Det var hyggelig å hilse på deg, bare synd det var under slike forhold.» Jeg svarte ikke. Det var slett ikke gjensidig, og jeg hadde ingen interesse av å snakke med han. Jeg følte bare at hele verden var på vei til å rase sammen. Jeg snakker med min advokat og får beskjed om at det eneste jeg kan gjøre nå er å gå til privat søksmål, men det vil koste mye penger osv, men vi hadde enda igjen å få igjennom at han skulle betale oppreisning. Men også der slapp han unna.

    Tyngden i å ikke bli trodd

    Veien fra tinghuset og til bystasjonen var den lengste og mest ensomme turen jeg noen gang har hatt. Følelsen av å vite at jeg ikke ble trodd, at han hadde ødelagt en del av meg og bare skulle få gå fri som om ingenting hadde skjedd. For sånn var det ikke.

    Alt hadde skjedd! Han hadde voldtatt meg. Han hadde ødelagt en del av meg. En del av meg jeg aldri kan få tilbake. En del av meg som jeg inderlig savner. Ikke bare var jeg ett offer, men nå også en taper. offentlig opplest og vedtatt; en taper, merket for livet. Og han, i mine øyne, en kriminell jævel, ble kronet med seier.

  • Im back!

    Sånn. Midt på natten når alle sover så ligger jeg som vanlig oppe. Ikke fordi jeg vil, men fordi hjernen jobber mest etter kl 00.00. Tankekjør. Alt som skal igjennom hode på kortest mulig tid. Alle mulige dumme ting jeg har gjort skal gjennomgås til kinnene mine brenner av skam. Jeg trenger å skrive, å fortelle. Så jeg velger å komme tilbake.

    Denne bloggen skal handle om meg. Om mitt. Og her er det ingen skam. Men heller ingen barn. Jeg velger å holde henne unna. Så sånn bortsett fra dette så blir hun ikke nevnt.

    Jeg trenger å fortelle. Jeg har lyst å bidra. Gjøre psykisk helse mindre tabu for vi lever i 2017, snart 2018.