frkhalvorsen - Meg og mine ord.
Forside Add meg Om meg Kontakt

Perfekt slutt på en lang dag

Når dagen har vært lang, er det deilig å koble av med noe hyggelig. Idag tenkte jeg å se Narnia. Er visst komt mer en en Narnia siden jeg så Narnia sist så blir vel litt Narnia fremover, men det klager vi ikke på. Tenkte å se Never ending story igjen snart og.

Så har du tips til filmer i den sjangeren som ikke er Hobbiten , Harry Potter eller Ringenes herre så setter jeg stor pris på det.

  • Personlighetstest

    Tok en personlighetstest. Den som mange andre og som mamma er enig i så er jeg kreativ. Det er noe jeg finner vanskelig. For jeg føler meg ikke kreativ. Ikke litt en gang. Og jeg føler det som ett press. For hvis alle sier jeg er det, så må jeg jo være det. Ikke kan jeg tegne, ikke kan jeg male, ikke er jeg god med ord.

    Ikke er jeg musikalsk, og ikke kan jeg synge. Er ikke teatralsk. Jeg prøvde en gang å lage øredobber og smykker. Vel, jeg sitter med en hel haug perler, men ingen smykker eller øredobber.

    Hvordan i alledager kan jeg være kreativ da? Jeg skjønner ikke hvor det kommer fra. Så presset for at jeg skal prestere kreativt er stort. Og det resulterer i at jeg failer. Gjentatte ganger.

    Jeg har prøvd å male. Går ikke. Jeg har prøvd å skrive dikt. Det går ikke. Har til og med prøvd å skrive bok. Vel, det gikk ikke det heller.

    Jeg blir så lei meg når det ikke går. Jeg blir aldri fornøyd. Jeg har så prestasjonsangst. Får høre det hver dag nesten. "men du er jo så kreativ" nei, jeg er ikke det.

    Det er ikke mangel på forsøk. Ingen kan si noe på det. Jeg har prøvd, og prøvd og prøvd.

  • Dritt

    Kvalm. Dårlige minner. Tristhet. Tomhet. Ensomhet.

    Jeg er så lei. Jeg har så lite lyst å være meg med den fortiden jeg har. Jeg har lyst å være meg, men ikke meg med den historien.

    Jeg er så sliten.

    Har så lyst på en dag med fred. En dag hvor alt bare er bra. Eller noe sånn. Jeg får vel det når jeg er frisk, men føles så lenge til

    Har ikke lyst.

    Er så tungt.

    Dritt.

  • Frisk må man bli og frisk vil jeg bli. Og jeg skal det.

    Da var jeg endelig hjemme igjen. ikke noe mer å ha angst for å jeg overlevde. Tenkt det da. Hadde jeg aldri trodd. Er det som er så bra med eksponering og bra med angsten. Du dør ikke. Heldigvis. Nå har jeg huset fult av unger og der er snart klart for søndagsmiddag hos min mor. Vi har vært på korpskonsert. Og jeg har spist kake. er ikke feil på en søndag det.

    Tenker mye på i morgen. Utredningen for psykose. Ikke føler jeg meg psykotisk og ikke tror de at jeg er psykotisk lengre. Men etter ett angstanfall jeg hadde for 6 uker siden ville de det. Ja, går fort i norsk helsevesen. Men de ønsket en utredning i forkant av innleggelse. På torsdag skjer det. Kl 10. "flytter" jeg inn på psykriatisk sykehus. Er rart. Jeg er plutselig den som blir innlagt. Hadde egentlig aldri trodd dette skulle skje meg. Men jeg trenger det jo. Det er jo derfor jeg drar dit. Jeg er jo syk. Og noen ganger trenger man ekstra hjelp for å bli frisk. Og det er det ingen skam i. Syk er syk. uansett om det er fysisk eller psykisk.

    Frisk må man bli og frisk vil jeg bli. Og jeg skal det.
     

  • Jeg ser ut som alle andre, men inni meg. Er jeg langt fra det.

    Det er så vanskelig å skulle være sosial når hver en muskel i kroppen og hjernen stritter i mot. Og da er det enda vanskeligere når du tvinges ut i det sosiale. Eksponering.

    Jeg prøver å smile, være hyggelig, være glad. Jobber. Bruker energien min til alt annet enn å være redd. Angsten. Det er så fælt. Jobber hardt for å ikke springe på do, gråte. Gjemme meg. Gå hjem.

    Men her er jeg. I'm facing my fears. Jeg burde være stolt av meg selv. Men jeg er alt annet enn det. Føler meg ikke flink. Det er jo dette jeg skal kunne klare å gjøre uten at det er noe spesielt. Det er jo dette som er normalt. Kunne gå på en konsert uten å være så redd at man nesten tisser på seg. Men sånn er det. Så redd er jeg. Selv om ingen kan se det. Jeg ser ut som alle andre, men inni meg. Er jeg langt fra det.

  • Blant all depresjonen så trenger vi jo å spise

    Jeg prøver å spise minst mulig kjøtt og melkeprodukter. Fordi jeg rett og slett føler meg bedre. Jeg spiser noen ganger kjøtt og litt annet, men hovedsakelig har jeg ett plantebasert kosthold. Jeg er ikke veganer eller kaller meg for det.

    Uansett. Idag hadde vi bananlapper til frokost/lunsj. Er litt vanskelig å gi en eksakt oppskrift siden det meste jeg lager er på slump.

    Men for å lage disse bananlappene trenger du to godt modene bananer, soyamelk og mel.

    Knarog rører banan godt. Sprer på med mel og soyamelk til du for en litt tjukk og fin røre. Så steker du de.

    Vi strødde sukker på de. Nam!

  • Det å skulle ønske å være innlagt på psykiatrisk når man har bursdag

    Ligger å ser på skam. Ble deprimert. Skulle så ønske jeg hørte til en liten jentegjeng. Som hang sammen og var med hverandre. Noen som alltid var der og stilla opp. Så så jeg på datoen. 23.04 bare en mnd igjen til bursdagen min. Jeg hater bursdagen min. Finnes ikke en dag i året hvor jeg er mer ensom enn da. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn.

    Jeg føler meg bare så alene. Teller bursdags hilsner. Får jeg mange får jeg lite? Hvem skriver, hvem skriver ikke. Gråter. Så begynner jeg å tenke på alle andre som har bursdag på face, det ene etter det andre bildet dukker opp, med store gratulasjoner og morsome bilder. Ingen gjør sånt for meg.

    Det er vondt å ha lite venner. Det er vondt å ha sosial angst som gjør at det er vanskelig å opprettholde vennskap. Det er vondt å være meg, hun folk ikke liker. Jeg er spesiell, men jeg er ikke ulikbar. Tror jeg. Jeg skulle så ønske jeg var godt likt.

    Jeg husker en bursdag jeg hadde. Jeg hadde kjæreste. Han valgte å bære vekke hele bursdagen min. Helt siden da har jeg hatet å ha bursdag. Hvert år så håper jeg det blir anderledes.

    I år fikk jeg heldigvis legetime dagen før. Det blir godt å treffe legen, snakke om de vonde følelsene. Jeg gruer meg. Jeg hater å hate bursdagen min. Det gjør så ufattelig vondt.

    Alle ønsker meg en fin dag, men jeg vet at dagen er fylt med ensomhet, tårer og depresjon. Og jeg kjenner på følelsen allerede nå.

    Skulle egentlig ønske jeg kunne vært innlagt på bursdagen min. Da er det gale. Nær du heller har lyst å være innlagt på psykiatrisk enn hjemme å ha bursdag.

  • Ny video ute. Bare kjeder meg.




    PCqvscWGXYk

    Dette er kun en jeg kjeder meg video. Jeg satser på å få til litt bedre videoer fremover. Men bare for å gi litt ekstra av meg til dere serverer jeg dere denne godbiten her. Er jeg ikke tanknemmelig? haha
     

  • "Det kjentes ut som jeg skulle dø. Noe inni meg ville ut"

    Jeg husker det som om det var i går. Mitt første panikkanfall. Jeg var 16 år. Det begynte som prikking i armene. Det snøret seg i brytstet. Hendene begynte å skjelve. Svetten begynte å renne. Pusten ble tyngre. Jeg skjønte ikke hva som skjedde. Jeg begynte å skjelve. Jeg ble så redd. Smerten i brystet var uutholdelig.

    Jeg var så alene. Jeg lå i sengen og ba min daværende kjæreste om å holde rundt meg. Men han avviste meg. Jeg fikk panikk. Det kjentes ut som jeg skulle dø. Noe inni meg ville ut.

    Det kjentes ut som det var en demon som gravde fra innsiden og skulle ut. Alt jeg ba om var å bli holdt rundt. Hjelpe meg til å holde demonen inni meg. Men jeg fikk det ikke. Jeg ble urolig. Klarte ikke å ligge stille. Gikk frem og tilbake. Jeg tryglet kjæresten min om å passe på meg, men han gikk bsre ut av rommet.

    "ikke vær så dramatisk"

    Pustet tyngre og tyngre. Det var så vondt. Prøvde å legge meg i senga og under dyna. Det var en av få ganger dyna og senga ikke var min venn. Ikke bare svikta kjæresten, men senga svikta. Jeg pustet så tungt at jeg trodde jeg skulle kveles.

    Jeg gråt. Krampegråt. Lå å ristet og var helt sikker på at min siste time var kommet. Det tok en stund før det gikk over. Når det endelig slapp taket var jeg så sliten. Jeg gikk å tok meg en dusj, for å vaske svettet og følelsen bort. Jeg gikk å la meg, og sov i 20 timer.

    Dette var mitt første møte med panikkangst. Men du må ikke tro jeg visste hva det var. Ikke før i senere tid. Og i senere tid har de komt som perler på en snor. På upassende tidspunkt. Fordømte panikkangst.

  • Jeg trenger DIN hjelp!

    Det blir jo veldig mye heavye innlegg på bloggen min. Det er jo for livet mitt preges mye av det. Hva annet ønsker dere at jeg skal blogge om? For å få litt positivitet inn i bloggen og? Noe dere lurere på? Fyr løs!

  • Depressive tanker og følelser.

    Depresjonen. Følelsen av å være langt nede. Tomhet og ensomhet mfølelden av å være forlatt. Jeg tar så lett til tårene nå om dagen og det skal så lite for å vippe meg av pinnen. Tristheten er uutholdelig.

    Jeg har lyst å bare krype oppi ett gang og gråte. Kjenne omsorg og kjærlighet. Varme og nærhet. Bli kost i håret kanskje.

    Eller bare legge meg under dyna gjemme meg fra omverden. Ingen kan se meg eller skade meg når jeg er under dyna det er liksom min safespot. Gråte. Håpe på at pusen hopper opp i sofaen å vil kose litt. Avlede meg selv litt med å kose.

    Jeg skulle egentlig ta oppvasken. Den står å skriker til meg. Men jeg orker ikke. Orker ikke en gang å se på tv. Skulle gjerne heng opp maskinen med klær og. Får dårlig samvittighet av å ikke orke. Får ta det i morgen.

    Nå vil jeg bare ligge her å høre på stillhete. Eller jeg vil vel egentlig ikke det, men jeg orker ikke annet lkke nå. Jeg har så lyst å fylle den med latter å glede. Ha noen å være med. Le med. Prate med.

    Småen sover og jeg bare sitter her. Det er lørdags kveld, og alt jeg har å gjøre er å ha dårlig samvittighet for jeg ikke orker å ta oppvasken. Den dumme oppvasken.

    Alt jeg liker å gjøre er blitt så kjedelig. Jeg klarer ikke å strikke, jeg orker ikke å å spille, og det å lese en bok kan jeg bare glemme.

    Tårene bare triller. De vil ikke stoppe. Uansett hva jeg gjør så gråter jeg. Krampegråter til tider, men mest er det bare stille gråt. Det gjør så vondt. Det er så trist og det er så ensomt.

  • Følelser som dukker opp på overflaten.

    Det er så rart, men samtidig godt og en hel dose vondt at alle disse følelsene kommer opp. Jeg gikk i en boble i 6 år. En først nå tar jeg tak i de. Og jeg bretter meg ut til hele Norge. Iallefall til den delen av Norge som leser.

    Jeg føler meg naken. Men jeg har valgt det selv, og jeg angrer ikke. For for meg er dette terapi. Tror dette vil hjelpe meg videre i terapien og at vi får tatt mere tak i det. At jeg har fått åpnet meg opp. Få følelsene og tankene opp og ut mens jeg hjelper meg selv og andre.

    Det er godt det. At min historie kan hjelpe andre.

    Jeg brenner for å hjelpe andre og det får jeg gjort med denne bloggen. Jeg håper jo på å kanskje komme enda lenge. Kunne godt tenkt meg å holde foredrag eller noe sånn. Kanskje jeg en dag får muligheten til det. Bloggen er iallefall en god start, og jeg sier meg mer enn gjerne fornøyd om det blir med det. Det blir vel til hva jeg jobber for selv.

  • Sekundene, minuttene etter en voldtekt.

    Hjertet hamrer og slår. Panikken stiger i kroppen og fryktet herjer. Jeg kikker ut døren. Han sover. Jeg stille som jeg kan samler klærne mine sammen. Kler på meg og springer ut. Kler på resten av klærne. Fortvilelsen slår meg nesten ut. Jeg kommer ut.

    Folk er feststemt og glad. Jeg er så ulykkelig som jeg aldri har vært før. Jeg er blitt voldtatt. Prøver å søke hjelp, er ikke noe de kan gjøre. Jeg er redd. Jeg er usikker. Jeg er kvalm. Hva skal jeg gjøre nå, hvor går jeg nå. Jeg er så alene. Jeg springer over veien. Enda ett forsøk på å prøve å få hjelp. Det går ikke. Jeg er igjen alene. Står der.

    Folk haster forbi mens de hoier og koser seg. Jeg derimot er nettopp blitt voldtatt. Jeg fryser. Jeg skjelver. Hva gjør jeg? Skal jeg bare dra hjem? Ble jeg egentlig voldtatt,? Ville noen tro meg? Jeg ville ikke ha sex med han. Jeg må finne noen å fortelle dette til. Jeg løper gjennom parken der ser jeg en politibil.

    Kan jeg fortelle han det? Vil han avvise meg? Vil han tro meg? For ble jeg egentlig voldtatt? Han slo meg jo ikke. Jeg har ingen synlige skader. Er det da en voldtekt? Jeg ville jo ikke ha sex med han. Jeg ville jo ikke det, men likevel hadde han sex med meg. Mot min vilje. Jeg løper bort til politiet.

    Jeg gråter, skjelver og er redd. "jeg ville ikke ha sex med han" sa jeg mellom hikstene. "ble du voldtatt" spørr han, ja, jeg ville ikke ha sex med han. Da ble du voldtatt sa han.

    Jeg var blitt voldtatt.

  • Og der knuste jeg kommentaren din!

    1.For det første: føler du at du har "gitt alt av deg selv" eller rettere sagt blitt "fratatt alt av deg selv" ved å ha sex med denne personen? Virkelig? Føler du deg ikke mer verdig enn det? Vit at din egenverd er helt uavhengig av hvor og med hvem du har sex med.

    Jeg føler meg verdig nok til å faktisk kunne ha rett til å velge hvem jeg selv vil ha sex med. Jo, han tok fra meg retten til å bestemme, og den sitter dypyt og det vil følge meg for alltid.

    2.For det andre, hvorfor i alle dager ble du med inn på rommet? Og i sengen? Ville du ha bekreftelse på at han ville "sove" med deg?

    Hvorfor? Hvorfor kan jeg ikke legge meg i seng med en av det motsatte kjønn uten at man skal ha sex? Går det ikke ant å sove sammen? Avtalen var uansett at han skulle ut på byen igjen, og jeg sa jeg ikke ville ha sex, for jeg var full.

    3.Du sa "nei", men lot han fortsatt ta på deg? Hva med å ikke bare si "nei.." men å si "NEI" både fysisk og psykisk?

    Jeg sa nei, jeg banka i veggen i håp om å få oppmerksomhet fra andre, han holdt meg fas. Er ikke det en voldtekt så vet ikke jeg

    4.Holdt han deg fast? Fikk du ikke til å rope? Hvis nei, så er det like mye din skyld. Men hva så? Dette var tydeligvis en gutt du kunne tenke deg å sove med, så hva er så galt med sex?

    Han holdt meg fast når jeg strittet i mot. Jeg var full og ville sove. Jeg ville ikke ha sex med vedkommende. Betyr ikke at han ikke var ok å kunne sove med. For å ha sex liker jeg å være tiltrukket av fyren på den måten. Det var jeg ikke. Jeg var ikke kåt.

    5.Ikke vær så hårsår. Jeg blir provosert. Stakkars gutter som får alt ansvar på seg bare fordi de er gutter. Ikke rart kvinner blir sett på som et svakt kjønn, når vi ikke greier å sette egne grenser og isteden kommer gråtende etterpå. Ikke ta alt så ille opp og get over it.

    Stakkars gutter? Må du ikke dra alle over med en kam. Er ikke alle gutter, vi snakker om de som voldtar. Er masse flotte gutter der ute som tar ett nei for ett nei. Svake kjønn? Vet du overhode hvilken styrke det krever av en kvinne å gi beskjed at noen har brukt kroppen til noe de ikke vil? Det å si «han hadde sex med med meg uten min tillatelse» krever så mye mot, og alle kvinner som har stått opp mot urett er så ufattelig sterk at du ikke en gang kan ane det. Vi er ikke svak for at vi er blitt voldtatt, vi er sterk som sier det høyt. Get over it.

  • "du har skylden i at du ble voldtatt"

    Jeg ble så inspirert av en sang "du er skyld i det sjøl" nå var dog sangen om rus, men det er den settingen jeg har fått kjenne mye på. På nært holdt. Mange mener jo helt klart at jeg hadde skyld i det sjøl. Men jeg har jo ikke det.

    Ja jeg kunne dropper å bli med på han rommet. Jeg kunne droppet å legge meg i samme seng som han. Jeg kunne dratt hjem.

    Men jeg sa nei. Og da har jeg avskrevet meg ansvaret. Jeg sa nei. Du kan mene så mye du vil at det var min feil, retten kan mene "det var min feil" men hvordan kan deg være min feil når jeg sa nei? Det er er fryktelig vonde ord å få høre.

    "Det er din feil". Det er ord som kan drive mennesker over kanten. Det har nesten drevet meg over kanten. Hvordan kan det være min feil når jeg sa nei?

    At jeg sliter psykisk er det jo ingen tvil om. Og mye kan nøstes tilbake til da. Da jeg opplevde noe, jeg skulle få "skylden" for. Ikke at jeg hadde gjort noe gale. Men at noen gjorde noe mot meg, som var min egen feil.

    Vær så snill og vokt dine ord. Ikke si det er min sin feil. Du aner ikke hvor vonde ord det er å få servert.

    Jeg ønsker at du tror på meg, at du sier "du kunne ikke noe for det" det er det jeg trenger. Det er det som er rett Jeg sa jo trossalt nei.

  • Sammen er vi sterkere


    jeg postet i en gruppe om en annen gruppe for voldtektsoffre og andre seksuelle overgrep. Og jeg hadde dessverre ikke i min villeste fantasi trodd det skulle bli en slik respons. Jeg VET det er mange offer der ute, og ikke minst mørketallene. Men likevel så så ble lille naive meg sjokkert. Jeg skjønner ikke at jeg lar meg sjokkere lengre. Er mange der ute som er utsatt og som ønsket støtte fra andre. Og det skulle bare mangle.

    Vi må være der for hverandre. Sammen er vi sterkere. Og det fikk meg bare til å brenne enda mere for å dele og å opplyse. Det kan virkelig ikke fortsette slik som dette. Dette er ikke ett tema som fremdeles må være tabubelagt, det må rett og slett snakkes ihjel og jeg tier ikke. Aldri.

    Det som gjør saken enda tristere er å høre om alle historiene der tiltalte har blitt frikjent. Den sitter jeg selv og kjenner personlig på. At en voldtektsforbryter skal få gå fritt. Klart til neste offer. Hvem vet, kanskje noen av oss har blitt voldtatt av samme fyr. Men jeg liker å tro at min anmeldelse bidrar til at om vedkommende gjør det samme igjen så vil det forsterkes at han allerede har vært anmeldt før. Og at han da blir tiltalt.

    Mitt råd er å anmeld, ikke gi deg. Aldri gi deg. Om han ikke blir tiltalt for uretten mot deg, så vil det hjelpe neste om han skulle gjøre det igjen. Så det vil aldri være bortkastet. Prøv å tenk sånn det prøve jeg prøver iallfall. Det er en liten trøst i en bunnløs sorg. Men jeg håper han har lært. At han ikke fortsetter. For alle jenter der ute sin skyld så håper jeg at det stoppet med meg. Det gjelder helt klart alle som har voldtatt.

  • "Må utnytte tiden jeg har inne så godt som overhode mulig"

    Nå er det ikke mange dagene før jeg legges inn på en planlagt innleggelse. Reise hjemme fra. Vekk fra min datter. Jeg reiser vekk fra mamma og stefar, lillebrødrene mine. Folk jeg ser hver dag og er så glad i.

    En del av meg gleder meg. Gleder meg til å ha helsepersonell 24/7 rundt meg. Kunne ga tak i de å prate. Få inn litt andre rutiner enn det jeg har hjemme. Møte andre som er innlagt. Se mennesker.

    Men én annen del gruer meg. Ikke så mye mulighet til å låse seg inne, ikke se de jeg er vant til å se. Det å måtte endre på hverdagen min. .Gjøre det jeg selv vil

    Jeg tenker jeg skal være der helga, selv om jeg kan reise hjem på perm. Men da vet jeg at jeg bare kommer til å låse meg inn i leiligheten og ikke se folk. Og det er jo ikke så bra det heller. Må utnytte tiden jeg har inne så godt som overhode mulig.

    Vet ikke om jeg får flere innleggelser. Jeg mener fast bestemt på at psykologen sa vi skulle prøve å klare oss uten flere innleggelser, og det er jo helt klart det beste, mens legen mente at hun må ha ment akutte, at det er de som er viktigst å unngå. Så klart er jeg enig i deg, men jeg mener hun mente begge deler. Jeg må nesten ta å spørre om det.

    Jeg skal utredes for en del ting. Det blir spennende. Jeg er ikke ute etter å få flest mulige diagnoser, men det er ett verktøy til å få riktig behandling, eventuelt medisinering. Og jeg trenger å finne ut hva som feiler meg. Få den rette hjelpen for å kunne bli frisk, iallfall friskere.

    Jeg er litt redd for å bli frisk. Ikke for at jeg syns det er så kult å være syk, men jeg husker ikke hvem friske Ida er. Hvem er den friske Ida? Vil jeg få flere venner, vil jeg miste venner, vil jeg forandre personlighet betraktelig, vil det merkes.

    Men jeg gleder meg jo til å bli mere positiv, og se meg selv og være snill med meg selv. Kanskje jeg kan se meg slik andre ser meg, iallefall nesten. Jeg håper det.

    #psykiskehelse #depresjon #innleggelse

  • 10 kjappe med Ida

    Hver fredag kommer det ti kjappe med Ida

    1.Hvilket dyr ville du vært om du fikke velge?

    Enten en hest for de er så store og flotte, eller en lat feit katt.

    2.Hva syns du om like funksjonen på Facebook?

    3.Den er vel helt grei den, bare litt mye styr om flest mulig likes, men skal ikke si noe da jeg liker å få likes.

    4.Hva er best av grandis og big one?

    Grandis helt klart.

    5.Hva er din favoritt matrett?

    Pappa eller mamma sin torsk. Eller raspeballer. Er så mye godt å lege mellom. Eller tamilsk/indisk mat. Helst vegansk da

    6.Har du drevet med idrett eller noen annen aktivitet?

    Har danset tro det eller ei. Tensing og korps.

    7.Favorittserie?

    Venner for livet. Eller modern family, eller Criminal minds. Er så mye bra der ute!

    8.Ser du på skam?

    Ja, så klart!

    9.Hvilken musikk hører du på?

    Alt mulig. Nå for tiden går det mest i Melissa horn.

    10. Favoritt farge?

    ROSA!

  • Måtte inn i dusjen for å gråte mine bitre tårer

    Dagen i dag har virkelig ikke vært min beste dag. Startet med lite søvn, så ett akutt anfall av kjærlighetssorg. Rart. Har ikke grått over vedkommende på noen mnd nå.

    Og så ble hårfargen som jeg skulle farge håret med ødelagt for jeg hadde en liten jente som var litt for ivrig. Og det var dråpen for meg dag. Jeg måtte inn i dusjen å gråte mine bitre tårer av en ødelagt hårfarge.

    Men er man deprimert er det ikke altid det skal så veldig mye til. Har opplevd å begynne å gråte over å ha mistet en sokk på gulvet, og vært fast bestemt på at nå, ja nå går verden under.

    Satser på en god natt med søvn, selv om jeg er ganske giret. Er ett tannhjul inni meg som surrer og går. Nekter å la meg slappe av, fyller den ellers sliten kroppen med så mye energi at det burde ikke vært mulig.

    Jeg skjønner ikke at jeg orker, men det bare skjer. Det klør i fingrene. Ligger å vrir meg helt til jeg enten begynner å  Vaske klær, eller rydder kjøkkenet selv om hodet mitt er på vei inn i en koma. Men satser på at natta blir bra. Selv jeg i tillegg til alt gleder meg til ny pc i morgen. Kommer ikke til å gå bra.

  • Har blitt så viktig...

    Neida, men jeg har laget en helt egen Instagram for bloggen. Følge meg gjerne Frkhalvorsen.blogg der vil jeg oppdatere når nye innlegg postes.

  • "du tok i fra meg kontrollen over min egen kropp"

    Til deg som voldtok meg
    Tenker du noen gang på meg? Meg som du ødelagte? Bærer du noen form for anger, eller lever du ett liv hvor det er jeg som er en store stygge ulven? Tenker du noen gang å at skulle gitt men en unnskyldning for det du tok i fra meg? Eller lever du helt normalt?

    Jeg ville ikke ha sex med deg, men det var ikke så viktig for deg, du ville bare ha ditt. Og det fikk du. På bekostning av meg. Har har hatt det helt forferdelig etter du det du gjorde. Jeg har mareritt, voknet gjennomvåt av svette for jeg har drømt om dine hender over alt på meg. Drømmer hvor jeg forteller at jeg hadde det vondt. Det du overså du glatt.

    Du ville ha det du ville og det tok du og ikke og bare tok du det du ville ha, men du tok fra meg kontrollen over min egen kropp. Jeg ville ikke og jeg sa det. Jeg protesterte, men du fortsatte. Du hørte ikke på meg. Tenker du noen gang på at du hadde sex med ei som ikke ville ha sex med DEG.

    Jeg håper du angrer om ikke for din del, så for min del. Du tok noe jeg aldri kan få igjen. Du tok en bit av meg som jeg hver dag må jobbe for å komme meg igjennom. Tenker du noen gang på det, for jeg tenker hver dag på deg og det du gjorde, og det vil følge meg for resten av livet. Et vondt minne jeg føler jeg aldri vil bli kvitt.

    Du gikk over en grense som jeg satt for meg selv. Hvorfor? For nytelsen sin del. Jeg kan ikke forstå at du fullførte etter jeg sa nei. Jeg kan ikke forstå at lysten din fortsatte etter at jeg sa nei. Jeg betydde ikke noe for deg. Jeg var bare en vente du ville komme i buksa på. På bekostning av  meg. Du er ikke bare en voldtektsforbryter du er en tyv. Du vil aldri skjønne hva du stjal, men jeg gjør jeg.

    Og jeg får det aldri tilbake. Det er ditt nå, det ligger på dine skuldre.  Du er en feig fyr. En ussel fyr. Retten kan si hva den vil men for meg vil du alltid være en voldtektsforbryter. Alltid.

  • "du er så pen, kan vi ta en selfie?"

    Var hos legen i dag. Godt å få snakket litt med han og. Ingen andre kjenner meg så godt som han, så fikk lettet litt på hjertet. Vi snakket litt om innleggelsen som skjer om ei uke, og om hvor jeg gruer meg til bursdagen min. Så fikk legetime dagen før, da han dessverre ikke var på jobb samme dag.

    Så var jeg inne å leverte en pc jeg kjøpte. Var forberedt på at det ikke skulle vare så lenge, men at den ikke kunne brukes var jeg ikke forberedt på. Til 2300 kr så forventet jeg iallefall at den kunne åpne nettleseren uten å bruke flere minutter. Uansett. Får ny og bedre og dyrere pc i morgen.

    Mens jeg sto og ventet på bussen skjedde det noe uventet. Ei jente på 12 kom bort å spurte om vi kunne ta en selfie sammen, for hun syns jeg var så pen. Vet ikke om det er en ny ting, men det gjorde iallefall dagen min!

  • Kroppen er vår og vi burde selv få bestemme

    Kjære leser, kjære deg

    Takk for at du leser og har bidratt til at historien min har komt ut til folk. Jeg setter umåtelig stor pris på alle mine lesere.

    En hjertelig stor takk rettes og til deg som har valgt å dele din historie med meg. At min åpenhet har bidratt til den tilliten. Det er ufattelig tungt å vite at vi er så mange som har vært utsatt for en meld tenkt eller annen form for overgrep.

    Det burde langt fra være sånn. Kroppen er vår og vi burde selv få bestemme hvem som skal få tilgang til den. Jeg forbanner alle overgripere, og ønsker de ikke noe godt.

    Men takk for tilliten og jeg håper jeg får fortsette å spre åpenhet ikke noe ikke som burde ties om, men snakkes i hjel. Det er en ukultur vi må ta tak i. Og få en slutt på.

    Takk <3

  • Jeg trenger din hjelp!

    Hva skal jeg blogge om? Er det noe annet dere ønsker jeg skal blogge om? Filmtips, serier, gaming, mat, sykdommen? Ønsker jo å være en litt allsidig blogg, men samtidig håper hovdemfokuset på psykisk helse da, men det tenker jeg kommer mere i små drypp. Så jeg trenger forsalg og nå har du muligheten til å farge bloggen min med tips! Er ikke det gøy?

    Jeg prøver å være en aktiv blogg, men noe nytt så ofte jeg klarer, uten å bli for mye. Jeg leser tips om hvordan jeg kan få en bedre blogg og der var ett av tipsene å lytte til leserene dine.

    Så da gjør jeg det. Hva vil du lese?

  • Den gode dinosaur

    Bare en liten glad sak så har vi kost oss ihjel nesten med den gode dinosaur idag. Har du ikke sett den? Det må du.

    Litt humor for oss voksne, samt humor for de små og mase humor for oss alle. Det var deilig å kunne dele en god latter med min gode datter. Så dette var familiehygge med stor suksess.

    Jeg kan nesten garantere deg at du kommer til å like den, spesielt visst du er glad i store øyner på små skapninger. Den skal garantert sees igjen.

  • Jeg har vært i retten for siste gang

    Det er året 2010. Siste rettsak. Jeg har vært i retten for siste gang. Går ut. Prøver å leve litt mens jeg venter på at dommen skal bli klar. Venter. Kjøper meg ett par nye sko, for det trenger jeg jo. Snakker litt med dama i skobutikken og sier "vi snakkes", nei vent det gjør vi jo mest sannsynlig ikke og vi begge ler.

    Går å setter meg på en kafé, venter. Kjøper meg en kaffe, og så en til. Så ringer tlf, det er advokat min og juryen har bestemt seg. Tråkket oppover mot tinghuset. Går inn. Ser tiltalte litt lengre forran meg. Vi går inn.

    Juryen "ikke skyldig" og så er det om dommeren er enig eller ikke. Og det er han. "ikke skyldig" verden raser. Forsvarsadvokat kommer bort til meg. Tar meg i hånden og sier "var hyggelig å hilse på deg, selv om omstendighetene kunne vært bedre" jeg svarer ikke.

    Advokaten kommer bort til meg og sier "vi kan enda få oppreisning" kunne ikke brydd meg mindre. Jeg går fra tinghuset og ut i frisk luft. Bergen er i livet, folk går og bryr seg om sitt. Jeg har nettopp tapt en rettsak. Jeg går. Og går. Folk føles så fjerne og jeg vet ikke hva jeg skal føle. Jeg har jo trossalt nettopp tapt en rettsak. Han ble fri. Det han gjorde mot meg var greit. Jeg tapte.

  • Sosial angst, men liker oppmerksomhet

    Jeg er glad i oppmerksomhet som jeg selv søker, men uønsket oppmerksomhet er jeg ikke glad som  å gå inn i ett rom og føle alle ser på meg, liker jeg ikke, jeg føler alle ser ned på meg og tenker "hvem faen er den stygge der"

    Det å gå igjennom senteret er vanskelig, da må jeg høre på musikk. Ser jeg opp så ser jeg hvor alle ser, peker, og ler av meg. Går jeg rart, ser jeg rar ut, er klærne mine stygge er tanker som surrer i hodet.

    Men én annen del av meg er fryktelig glad i oppmerksomhet, men det må være oppmerksom jeg selv søker, forteller en morsom historie eller bare ta del i en samtale, eller gjør noe utav meg meg skaper oppmerksomhet.

    Men én enkel kommentar kan få meg til å trekke meg unna, eller gjøre at jeg "gir" meg. For eksempel så så var jeg veldig aktiv på snapchat og så fikk jeg en kommentar om at nå var jeg veldig aktiv og da snudde alt seg. Angsten kom og jeg følte alle tenkte det samme, og at nå dummet meg bare ut og jeg bare plage alle.
     
    Det er vanskelig å ha det sånn. Og sånn tenker jeg jeg om bloggen og, er jeg for mye, for aktiv, er dere lei meg allerede?
    Jeg har høye dager og lave dager, dager hvor jeg er mer aktiv en andre. Har fått noen høye dager nå etter jeg startet å blogge, og jeg vil gjerne få sagt alt jeg har på hjerte med en gang. Jeg håper jeg klarer å holde liv i bloggen selv på lave dager, for jeg liker å blogge, jeg brenner for å nå ut til folk. Jeg liker å være aktiv i sosiale medier.

    Jeg liker dere, mine lesere og jeg håper dere liker meg og. Og er det noe dere ønsker jeg skal skrive om så er det bare til å legge igjen en kommentar, for jeg ønsker mer enn gjerne å skrive om noe dere ønsker å lese.

  • "elsker mat, hater å spise den"

    Jeg jobber med å finne ut av det selv, jeg så langt har jeg funnet ut at jeg er selvsentrert, samfunnsengasjert person og :

    Jeg har veldig mye fokus på meg, med et hint av samfunn. Jeg brenner for ærlighet og åpenhet. Jeg er for flyktninger og ett fritt palestina. Jeg er min verste fiende, men en super mor. Jeg elsker mat, men hater å spise det. Jeg et en optimistisk pessimist. Jeg er ubeslutsom. Jeg er en overachiever som ikke når mål. Jeg er svart hvitt.. Jeg er perfeksjonist, men lite perfekt. Jeg er vanskelig. Jeg er snill. Jeg er som dere kan se en snodig blanding av noe rart noe.

  • Når du er uvenn med natten

    Jeg hater natten, jeg elsker å sove, men om natta får jeg ikke sove. Da ligger jeg bare her og tenker. Det er mørkt ute og tankene er ganske så mørke de og. Jeg skulle så ønske jeg kunne få en natt uten depressive tanker. En full natts søvn. En natt uten angst.

    Jeg var en av de som likte natta før. Stillheten. Men nå er den ubehagelig. Det er så alt for stille. Og så alt for mørkt. Hva er meningen med dette? Hvorfor måtte nettopp jeg oppleve dette? Jeg skjønner ikke. Jeg syns det i vondt. Vondt å være trist og lei meg. Gråte. Jeg vil smile, le og være glad. Jeg elsker livet, men jeg hater denne siden av det.

    Jeg har så mange rare tanker og følelser når jeg er deprimert. En del av meg kan ikke forstå hvorfor nettopp jeg, men en annen del av meg finner det logisk for at jeg er så dum. Jeg kan gråte for jeg ikke forstår, men samtidig så kan jeg gråte for at jeg forstår. Det er rart. Det er forvirrende det er rett og slett

    deprimerende.

  • "5 minutter i sofaen med Ida"

    Tenkte kjøre en mini spørsmålsrunde. Har du noe du lurer på? Vær kreativ!
     

    edit: Det blir ikke før til etter helga da jeg får ny pc ila uken og venter heller til da.




  • hits